The final goal

12. mai: Forsoningslunch med tollerne

Stor dag i dag. Etter 48 timer uten bilen skulle det blir godt å se den igjen etter overfarten fra Aswan. Spent var vi også på hvordan gjennomgangen med bilen i tollen skulle bli.

Kvelden kommer fort i Afrika, det gjør også morningen. Vi stod opp ved 7-tiden, spiste frokost og ventet på lekteren med båten. Ved 10 tiden kjørte Magdi oss bort til tollen. Der ventet vi på et par senger som stod utenfor to container-kontorer.

Klokken ble 11 og plutselig var det lunchtid for tollerne, og vi ble invitert med. Her var det salater, bønner, brød og egg som ble servert. Vi slo oss ned, og forsynte oss godt av både mat og drikke. Praten gikk løst, mye tøys, spesielt med en av tollerne som hadde vært superstreng dagen før og som krevde oss for innløsing av ny billett.

Nå var han på privaten og viste seg å være en svært hyggelig kar. Sannsynligvis den mest spennende og morsomste lunchen vi har hatt så langt med utrolig hyggelige folk.

Lekteren kom og vi ble kjørt ned til bilen, hvor bilen stod like støtt som da vi forlot den. Kapteinen fikk sine penger og vips var bilen på fast Sudanesisk grunn.

Vi kjørte inn til Wadi Halfa, der traff vi Carlos, engelskmennene, paret fra Australia og karen fra Hvite-Russland.

De var svært glade for å se oss. Ryktet hadde løpt foran oss og de hadde hørt at vi var blitt sendt tilbake til Egypt i og med at vi ikke var registrert på passasjerlisten. De hadde vært svært bekymret og forsøkt å få ta i oss på telefonen uten å lykkes. Vi sa farvel til de og avtalte at vi skulle møtes på Blue Nile Sailing Club i Karthoum et par dager senere.

Vi fikk også vite at lekteren til Carlos og Engelskmennene ikke ville komme før dagen etter, så nå lå vi ett døgn foran dem.

Vi reiste tilbake til huset til Magdi, pakket sammen tingene våre, og tok farvel med tyskerne som skulle nordover og Magdi.

Vi svingte ut på veien og la bilen raskt i 5. Veien vi kjørte på var 2 måneder gammel. Før det var det grusvei store deler av veien til Karthoum. Nå var det asfalt og bilen spiste mil etter mil.

Nær Kerma, ca 35 mil fra Wadi Halfa passerte vi 6000 km hjemmefra, nøyaktig 14 dager etter avreise fra Norge, og 8000 igjen å kjøre. Ved Kerma ligger de berømte Deffoffaene som for 5.500 år siden var et tilholdssted for Nubiere, et folkeslag som på den tiden levde i ørkenen.

Det som var igjen nå, var deler av et tempel bygd i leire, men vi forstod at her hadde det vært en storslott kultur over en lang periode.

I og med at vi sitter mye i bil om dagen tok noen raske turer og ned i ruinene, til stor oppmerksomhet fra de som jobbet der.

Solen lå lavt på himmelen og vi så etter et sted å overnatte. Vi var nå midt i den Nubiske ørkenen og svært få organiserte campingsteder var å oppdrive. Vi svingte av veien, og fant et nydelig sted i nærheten av en gård med vide trær i le for solen.

Etter 14 dager på veien er vi godt drillet i å få etablert oss for kvelden. I løpet av 20 minutter var teltet oppe, turmaten klar og kaffen i koppen. Mørket kom like plutselig som de andre dagene og etter en stund kom bonden bort til oss. Vi inviterte de på turmat (kylling sursøt), vann og brød. De lo, vi lo og etter et gøyalt måltid tuslet de hjem igjen med en opplevelse rikere både for de og oss.

Kl. 21.00 skulle Viasat ringe for å intervjue oss direkte på satellitt-telefon i forbindelse med Europa Leauge finalen.

Føltes litt rart å sitte i stupmørke under stjernehimmelen i den Nubiske ørkenen i Sudan og bli intervjuet direkte på Norsk TV. Enden på visa var at vi ikke hørte noe fra Fjørtoft og intervjuet ble derfor aldri noe av. Kanskje like greit det. Vi pakket sammen tingene våre, krøp i seng og natten tok oss raskt.

13. mai: Karthoum, drømmen som brast

Denne dagen var en transport-etappe gjennom den Nubiske ørkenen, med et kulturelt innslag. Målet for dagen var Blue Nile Sailing Club i Karthoum, en camping for Overland-folk som vi hadde hørt mye godt om. Vi så frem til en dusj, rene dasser, kanskje en kald øl og med utsikt over Nilen.

Vi våknet som vanlig tidlig. Solen står opp ved seks tiden om morningen og det blir fort for varmt å være i teltet.

Vi spiste en rask frokost i ørkenen, før vi pakket sammen og satte kursen mot Karthoum. En by vi hadde store forventninger til og som vi drømte om som barn som et eksotisk sted.

Dagens kjøretur var på ca. 40 mil. GPS-en slo seg vrang og Tracks for Africa som vi benytter som programvare var ikke oppdatert, og vips var vi på ville veier, noe som resulterte i 15 ekstra mil.

Med 650 mil på 13 dager er 15 mil ingenting. I løpet av de siste ukene forholder vi oss til mil på en helt annet måte enn tidligere. 50-60-70 mil er normale dags etapper.

Vi kom på riktig kurs igjen og nærmest snublet over en spennende egyptisk ruin. Stedet het Jebel Barka og er et egyptisk tempel (Temple of Amun) som ble bygget av Tutmose III i det 15. århundre før Kristus. Tutmoses III hadde vi besøkt graven til i Luxor, så han kjente vi godt til.

Templet ble senere utvidet av Ramses II som regnes som en av de største av faraoene. Fantastisk at de har forflyttet seg ca. 200 mil på Nilen for å bygge dette templet, og dette er det sørligste templet som ble bygget av egypterne på den tiden.

Vi benyttet også anledningen til å bestige et fjell som lå rett bak byen/templet. Her fikk vi en fantastisk utsikt over store deler av Nilen og hvor frodig det er på begge sider.

Etter 55 mil gjennom ørkenen ankom vi Karthoum rundt kl. 18.00. Bilturen fra Jebel Barka og inn til Karthoum var en endeløs veistrekning gjennom ørkenlandskap med små hus hvor det var ulike form for aktivitet.

Husene er bygget av materialer som er tilgjengelig på stedet, leire, hus bygget av bambus, stokker i alle mulige varianter.

Mange av husene har heller ikke tak, men er murer på 1-2 meter som gir skygge for solen deler av dagen og hvor folk bor. Eller så finner de skygge under det som finnes av vegitasjon. Det tok oss ca 1 time å komme gjennom Karthoum sentrum, utrolig mye folk i gatene og stor trafikk. Begynte allerede her å få bange anelser om vår oppfatning av Karthoum. Byen var virkelig ikke slik vi hadde forestilt oss det.

Det var heller ikke Blue Nile Sailing Club. Vi hadde sett frem til drinker på sølvfat, gress-slette helt ned til Nilen, svalende bris, skyggefulle trær, rene toaletter, behagelige dusjer og mange overland-reisende. Og navnet i seg selv gjorde at vi drømte oss bort.

Absolutt ingenting stemte. Vi likte oss svært dårlig på Blue Nile Sailing Club. Ei heller var det mulig å oppdrive en kald øl, og det var umulig å få ut penger fra minibanker da utenlandske kort ikke ble akseptert. Stor skuffelse på alle måter.

Her var dusjene skikkelig utrivelige, dassene ubegripelig møkkete, kun en Overlander var på stedet, en motorsykkellist fra Australia som hadde reist i 9 måneder. Ole Geir og Ole Petter var på nippet til å ta et bad i Nilen, men når de kom til bredden og så hva som lå i vannet, var dusjen på campingen hakket bedre.

Vi parkerte bilen, spiste litt og tok taxi til Hilton Hotell i håp om at vi kunne få en kald øl der. Stor var skuffelsen da de heller ikke hadde alkoholservering, ei heller var det mulig å ta ut dollar. Dette kombinert med lite hyggelig camping og ikke optimalt inntrykk av byen tenkte vi at her kunne vi rett og slett ikke være.

Dagens høydepunkt var imidlertid dassene på Hilton, som holdt god standard.

Problemet vårt var at visumet vårt til Etiopia ikke startet før den 20. mai, det vil si om 6 dager. I tillegg er alt stengt på fredager og lørdager og nytt visum ville ta 2 dager, dvs at vi kunne få nytt visum om tidligst 4 dager. Vi måtte gjøre noe.

Vi ringte vår kontakt i Sudan, Mr Waleed Arafat og spurte han hadde noe erfaring med den etiopiske grensen og hva som ville skje hvis vi kom til grensen den 15. med et visum som startet den 20. Vi fikk ikke noe godt svar av Waleed, men han skulle sjekke opp mer dagen etter.
Vi dro tilbake til Blue Nile og sovnet raskt, uvisst hva morgendagen ville bringe.