The final goal

14. mai: High risk

Vi våknet like spent på hva dagen ville bringe som når vi la oss dagen før. Karthoum var ikke et blivende sted og visum til Etiopia startet først om fem dager. Hva skulle vi gjøre?

Vi stod opp ved syv tiden på morningen, spiste frokost og holdt råd i gruppa. Hvilke alternativer hadde vi? Vi kunne vente på telefon fra Waleed for mer informasjon. Vi kunne satse på at den Etiopiske ambassaden i Karthoum hadde lørdagsåpent og at vi fikk fornyet visum på dagen, eller vi kunne kjøre til grensen til Etiopia og ta en råsjans på at vi kom over.

Til den siste muligheten var det knyttet stor risiko, da vi kunne risikere å stemple ut av Sudan og ikke komme inn i Etiopia, noe som ville medføre 5 døgn i ingenmannsland. Dette var høyst reelt da vi hadde singel entry visa til Sudan, noe som kunne medføre at hvis vi først hadde forlatt Sudan, ville vi ikke ha  gjeldende visum for å komme inn igjen. I tillegg ville bilen bli stemple ut i Carnet de Passage (tolldokumentet for bilen), noe som kunne gjøre det svært vanskelig å få bilen inn igjen i Sudan hvis vi ble nektet innreise til Etiopia.

Eller vi kunne bli stoppet av Sudans toll og ikke komme ut av Sudan før vi hadde riktig innreisedato til Etiopia.

Altså svært vanskelige valg. Etter en times diskusjon og fremdeles ingen respons fra Waleed tok vi avgjørelsen av å kjøre til grensen og ta sjansen på å komme inn 5 dager før visa startet. Klokken var 13.00 på dagen, det var 45 grader i skygger, vi hadde 40 mil foran oss, med en estimert reisetid på 8 timer.

Turen til grensen var preget av ymse strategi prat. Skulle vi være ærlige? Skulle vi stille oss helt uforstående til det hele? Hvem skulle begynne å grine hvis vi fikk problemer? Og hva skulle vi grine for? Familiegjenforening etter 15 i Etiopia på 17. mai var et alternativ som kom opp.

Hvor langt skulle vi strekke strikken hvis vi møtte motstand og hvem skulle vi ringe? Visumservice som hadde hjulpet oss med visumet, Waleed som hadde hjulpet oss både i Egypt og Sudan, eller den norske ambassaden i Karthoum.

Kreativiteten var stor og diskusjonen gikk høylydt i forhold til historie og roller. Vi endte opp med den enkleste løsningen. Kjøre til grensen og se hva som skjer.

Bilturen var lang og varm, bommet litt på veien ut av Karthoum, men hentet oss inn igjen ganske raskt. Ble intervjuet av P4, og hvor innslaget skulle sendes dagen etter.

Ellers var bilturen preget av endeløse rette veier (flere mil), og vi holdt høyt tempo. Også denne dagen kjørte vi gjennom ørkenen. Et varmt, øde landskap med lite form for liv. Vi så faktisk ikke et hus eller et menneske på 20 mil.

Halvveis til grensen fikk vi sms fra Waleed som kunne fortelle oss at den Etiopiske ambassaden i Karthoum alikevel var åpen på lørdag, dagen etter. Skikkelig nedtur. Etter en kort rådslagning valgte vi imidlertid å fortsette mot grensen, fullstendig klar over at nå var det enda viktigere å komme over grensen, hvis ikke ville hele turen være totalt bortkastet, dvs. 80 mil og 16 timer i bil i knallvarme. Vi kunne ikke mislykkes med vår ville plan.

Vi ankom Gedaref 15 mil fra grensen ved 18.00, 7000 km hjemmefra. Bjørn var tilhenger av å campe i nærheten av Gedaref, men allment flertall gjaldt også her så vi fortsatte videre mot grensen. Mørket kom, og vi byttet sjåfør hyppig, da det er full konsentrasjon når vi kjører i mørket. Heldigvis har vi godt lys foran med 4 fete 1000 metere som lyser opp det meste.

Vi ankom grensen ved 21.00, håpet at den var oppe, noe den ikke var. Grensen var et supertrist sted. Her stod det trailere på rekke og rad, både de som skulle over til Etiopia, og de som hadde kommet fra Etiopia.

Folk sov overalt, på bakken, på senger under trailere, i biler, i busser. Men det som kanskje var det mest ubehagelige var lukten. Det virket som om en haug med bildekk konstant var i flammer, og røyken gjorde at sikten var ca. 50 meter. Lukten rev i nesen og lungene og vi konkluderte med at et døgn her var like helsefarlig som 30 år med daglig sigarettrøyking.

Dessverre var valgmulighetene våre begrenset så vi parkerte bilen slo opp teltet på taket, og etter en rask middag gikk vi å la oss, skitne, slitne, varme, klamme og en av oss med uggen mage uten mat i kroppen de siste 24 timer.

En møkkanatt ventet oss, men oppsiden om å komme over grensen dagen etter holdt motet oppe.