The final goal

15. mai: A beautiful day

Vi krabbet ut av bilen 07.00, med nesa full av tjære etter en urolig natt, helt på felgen. De Sudanesiske grensekontorene åpnet kl. 08.00 og der måtte vi stille skjerpet i tilfelle vi måtte rykke tilbake til start etter en snarvisitt over til ingenmannsland.

Emigrasjonskontoret åpnet kl. 0730 og vi var først i køen. Etter en rask ekspedering gikk turen til tollen. Også der gikk det raskt unna. Det neste som stod for tur var Carnet kontoret. Også her gikk det fort, inntil vi skulle betale. Dette tok tid. Hver gang vi spurte hva som skjedde var svaret 5 minutter.

Etter en time med venting var vi utålmodige på å komme videre, og endelig fikk vi beskjed om at pengemannen var klar for betaling. 28 kroner ble betalt, papirer ble stemplet og vi var på vei inn i ingenmannsland.

Vi gikk til immigrasjonskontoret. Der satt det en mann og en kvinne, faktisk den første kvinnen vi hadde sett på et offentlig kontor siden vi forlot Italia for 2 uker siden. I Nord-Afrika er det i all hovedsak mennene som regjerer i det offentlige rom.

Fra Visumservice hadde vi fått vite at lister med våre navn ville være på plass på grenseovergangen, men i og med at vi kom 5 dager tidligere stod vi ikke i noen lister. Pass og Visa ble grundig gransket, ingenting ble sagt. Vi satt med nerver i helspenn og forsøkte å se så avslappet ut som overhode mulig. Vi smilte, de smilte, damen bladde i flere bøker, mannen skrev navnene våre i noen andre lister. Vi smilte mer og de smilte tilbake, spenningen var til å ta på, som om vi alle forstod hva vi forsøkte på.

Fremdeles ble ingenting sagt og vips kom stempelputa frem og på 1,2,3 fikk vi det nødvendige stemplet i passet. Vi utbrøt et unisont Jihaaaaa rop i den vesle bua, smilte fra øre til øre, kort spontanapplaus, sannsynelig første gang det hadde vært applaudert inne på et Etiopisk grensekontor, var rause med mer smil, takket og bukket og kom oss ut av bua i lykkerus.

Deretter var det toll, en ren formalitet, en kort tur i banken og med stempel i passet og lomma full av Birra (Etiopisk valuta) satte vi oss i bilen. Endelig!

Jubelen gav gjenlyd i bilen, vi følte oss som unger som hadde gjort noe skikkelig gærnt, glemt var 2 cm med møkk over hele kroppen, nesa full av brente bildekk, mugne sudanesiske grensevakter, diare, 15 poser turmat på 3 dager. Vi skrudde anlegget på fult og A beautiful day med U2 fylte hele grenseovergangen. Vi var i lykkerus, og synes vi hadde vært ubeskrivelige ville og gærne som hadde tatt sjansen på dette valget.

Vi bladde febrilsk i African Overland og Lonely Planet for å finne det beste hotellet innen en dags kjøring med rene senger, bad og dasser og så frem til kald øl, pizza og fete burgere. Valget falt på Hotell Summerland i Bahir Dar, 40 mil fra grensen. Vi plottet hotellet inn på GPS-en og satte hjemmet vårt i gir og konstaterte at vi nå lå 5 dager foran vårt reiseskjema.

Å komme fra Sudan til Etiopia var som å komme til en helt annen verden, og landene er totalt ulike på mange områder. Der Sudan er tørt, varmt og full av sand er Etiopia grønt, frodig og svalt.

Der Sudan er folketomt og øde er Etiopia folksomt. I Sudan kunne vi kjøre 20 mil uten å se et eneste menneske, i Etiopia hadde vi alltid ett eller flere mennesker i synsfeltet de 40 milene til Bahir Dar.

Der Sudan er i stillstand er Etiopia i konstant bevegelse. Mennesker går langs veiene overalt, ingen står og prater, de går. I Sudan så vi få som arbeidet, i Etiopia arbeidet langt flere. Vi så flere som jobbet med veiene i Etiopia på en mil en vi hadde sett på 100 mil i Sudan.

I Sudan er mange strenge og puritanske, i Etiopia er det liv, smil og glede. I Sudan følte vi oss trygge på alle mulig måter, i Etiopia teller vi fingrene våre når vi handler. I Sudan er kvinner nærmest fraværende i det offentlige rom, noe av det første vi møter i Etiopia er en kvinnelig politibetjent.

Etter 7-8 mil på Etiopisk side begynte landskapet å forandre seg. Ett fjell-landskap reiste seg foran oss og vi begynte på en kraftig oppstigning. Sudan er flatt, Etiopia er et fjell-land. I løpet av noen mil steg vi 1500 høydemetere, opp til ca. 2000 moh.

Det ble svalere og temperaturen sank ned til 33 grader. Halvveis til Bahir Dar ønsket Ole Geir å ta en tur innom fjell-landsbyen Gondor, en avstikker på 12 km fra veien til Bahir Dar. Argumentet til Johansen var at det var en camping der og at Harald hadde vært der før.

For Ole Petter og Bjørn hadde bildet av en dusj brent seg fast på netthinnen og med en så dårlig argumentasjon fra Ole Geir, valgte flertallet å droppe Gondor. I ettertid litt dumt, da Gondor er regnet som en av de to mest interessante stedene i Etiopia, men nå har Johansen lært.

Vi ankom Bahir Dar ved 17.00 tiden, parkerte bilen og sjekket inn raskere enn vi noen gang har gjort noe sted på turen.
18.00 stod vi nydusjet, nybarbert og velduftende i resepsjonen med en duggfrisk øl i hånden. Digg!

Vi ble anbefalt en restaurant rett i nærheten. Her inntok vi et bedre måltid (10 kr. per pers for middag og drikke) og fortsatte utover kvelden med lokal dans og musikk.

I og med at vi var de eneste utledningene som var der, fikk vi stor oppmerksomhet, det ble holdt taler for oss, og når vi nevnte Haile Gebrselassie stod stemningen i taket. En utrolig hyggelig kveld. Imidlertid har medaljen en bakside. 2 stjålne mobiltelefoner var resultatet av kvelden.

Sånn kan det gå i et lokale med masse mennesker, dansing og 3 blåøyde utlendinger.