The final goal

2. mai: Endelig Afrika

Vi våknet opp etter en urolig natt, og konstanterte at Afrika fremdeles var like stort som dagen før. For å bli mer trygg på våre videre planer ringte vi Mr Salha som jobber på fergeselskapet i Aswan (båten fra Aswan i Egypt over til Wadi Halfa i Sudan) for å høre med han hvor langt tid vi trengte i Aswan før avreise med båten.

Vi satte psykiateren på saken da vi mente han var best skikket til telefonsamtalen. Vi hadde i forkant skrevet ned en lang liste med spørsmål til Mr Sahla og håpet han kunne hjelpe oss med noen av svarene. Samtalen ble svært kort. I utgangspunktet var Mr Salha velvilligheten selv, men han var krystallklar på at det ikke var noe problem for han, og at det var vi som hadde et problem.

Etter at han hadde gjentatt seg selv ca 15 ganger opplevde psykiateren at det meste var avklart og avsluttet samtalen. Konklusjonen er at vi fremdeles er usikre på om vi skal sates på båten den 10 mai eller den 17.

Båtturen over fra Genova gikk smertefritt. Passasjerene på båten var både Tunisere og overland turister. En herlig blanding av Dakar biler, motorsykler, landrover, landcruisere, samt lokale biler totalt på felgen lastet med senger, tepper, sykler, vaskemidler, madrasser. Utrolig mye greier man får lastet inni bilene, på taket og hengende i stropper på siden av bilen.

Høydepunktet på turen var at vi etter først å ha blitt nektet servering i restauranten greide vi med vår nordiske sjarm å allikevel få plass.

Etter 24 timer på båten fra Genova fikk kjerra endelig kontakt med afrikansk jord. Etter landgang ble vi stoppet av en uniformert kar som så på passet og vognkortet, stemplet og vinket oss videre. Jøss, dette gikk jo greit tenkte vi og kjørte på.

Rundt neste bygning startet imidlertid en verre prosess. Her stod alle bilene som var kommet med båten på rekke og rad, og mange av de med full sjekk av bagasje og utstyr. Vi kjørte inn i køen av biler og ventet på tur.

Ble ganske kjapt møtt av en hyggelig fyr og etter en prat med han over panseret med kartet over reiseruten vår, ble alt så mye lettere. På tegnspråket fikk han forklart at han skulle finne sjefen (forklart som mannen med hatten), og sørge for at vi kom raskere gjennom køen. Mens han lette etter sjefen ble vi sendt rundt til 4 forskjellige luker/kontorer for å få forskjellige stempler og skjemaer.

Sjefen kom og vi ble vinket over en midtrabatt og til vår store overraskelse begynte hjelperen vår å mase om penger. Psykiateren vrengte lommene sine og viste at de var tomme, hjelperen vår skulte olmt på oss, og vinket oss videre og etter 2 timer med Tunisisk byråkrati var vi endelig på veien mot Libya.

Etter 5 timer og 30 mil kom vi til Gabes sent på kvelden, der vi viste om at det var campingmuligheter. Etter å ha rotet litt for å finne stedet kom Ole-Geir på den utmerkede ideen om å be en Taxi sjøfør kjøre foran oss til Campingen. Suksess! Rigget oss til, spiste mat og stupte i seng. Nå er det mandag 3. mai, og vi er på vei til den libiske grense hvor vi skal møte guarden om 2 timer. Guarden som skal være sammen med oss i 4 døgn gjennom Libya. God tur!