The final goal

22. mai: “560 km pure hell”

Vi våknet grytidlig på grensen til Kenya. Foran oss la det som mange har omtalt som et mareritt. Etter opplevelsen vår i Etiopia tok vi relativt lett på det. Snakk om å gå på en real smell!

I og med at vi ikke kunne kjøre når det var mørkt på grunn av høy risiko for å bli ranet av banditter på strekningen fra grensebyen Moyale til Isiolo i Kenya måtte vi få full uttelling av dagslyset. Vi stod opp kl. 05.00, og satte kursen sørover kl. 05.30 i det solen stod opp over horisonten.

Dagens mål lå 50 mil foran oss og vi hadde 13 timer med dagslys for å komme til Isiolo. 13 timer på 50 mil, noe som tilsvarer en snitthastighet på ca. 35 km/t. Vi hadde hørt fra en finne på forretningsreise vi traff i Bahir Dar at han hadde kjørt denne distansen på en lang dag. En finne på forretningsreise tenkte vi, vi er jo drevne overlandere, vi har vært på farten i 4 uker, vi har verdens beste bil, vi har super trening fra Etiopia, og i tillegg har vi lege om bord. No problem!

Det viste seg raskt at vi hadde undervurdert alle rådene og signalene vi hadde fått vedrørende veien til Moyale. Tidligere hadde vi hatt tøffe veiforhold, men da med mye humper og forhøyninger i veien, samt elver som måtte forseres noe som gjorde at vi måtte holde lav hastighet. Nå var det som å kjøre i en steinrøys. Veien var dekket av steiner på størrelse med håndballer og med en gang vi kjørte fortere en 25 km/t føltes det som om hele bilen ville bryte sammen.

Det samme gjaldt for oss. Psykiateren fikk endelig briljert med sine 30 års erfaring med pasienter i krise. Det viste seg etter hvert å være det absolutt værste vi hadde vært med på så langt på hele turen.

Midtveis på turen hadde snorkelen blitt så filleristet at feste til bilen knakk. Gaffa var igjen redningen og etter en rask taping og en psykiater som hang ut av vindu med jerngrep om snorkelen gikk ferden videre. Det positive opp i dette er at i Kenya og sørover er det venstrekjøring, noe som var uvant for oss nordmenn, Imidlertid fikk vi en gradvis tilnærming i og med at i løpet av de neste 8 timene traff vi 3 lastebiler og 2 personbiler.

Det første strekket til Marsabit som er 25 mil brukte vi 8 timer på. Det ga oss en snitthastighet på ca. 30 km/t, og da kjørte vi både bilen og oss selv knallhardt. Det viste seg også at under steinene lå det fin-fin rød sand som kom inn overalt i bilen. Etter noen timers kjøring var alt inne i bilen dekket av et 0,5 cm tykt lag med fin rød sand. Det var sand overalt. I bagger, skuffer, oppbevaringsrom, overalt.

Det som holdt oss oppe var ryktet om at det skulle være asfalt etter Marsabit. Også her gikk vi på en kjempesmell. Det var det ikke. Marerittet fortsatte videre, psykiateren har aldri jobbet sa hardt før og etter ca. 35 mil på sannsynligvis verdens værste veier så vi endelig det blinket i horisonten. Asfalt, stemningen var elektrisk. Endelig!

Lykken ble kortvarig. Etter 300 meter i lykkerus, falt vi pladask ned på jorden igjen med 5 nye mil i steinrøysa, og psykiateren hadde aldri hatt en så lang arbeidsdag før, jobbet på overtid og trakk frem triumfkortet. Gin Tonic og Champions Leauge finale på TV. Dette hadde en dramatisk effekt på Johansen og Holen.

Endelig etter 42 mil traff vi asfalten igjen, ingen jubel denne gang. Hvor lenge ville det vare? Men her fikk vi dagens første positive overraskelse. Det var faktisk asfalt mer eller mindre helt frem til Isiolo.

Landskapet vi kjørte gjennom i store deler av dagen var øde, flatt, varmt og steinete hvor verken dyr eller mennesker tilsynelatende kan leve. Og hvor var alle bandittene vi ble advart mot? Men da vi stoppet for å pisse, dukket det opp 10-15 personer ut fra intet. Vi stod og måpte. Hvor kom de fra? Hva gjør de her ute? Hvordan kan de overleve her? Vi hadde jo kjørt i 4 timer uten å se verken dyr, vann, mennesker eller biler. Hvordan kan de overleve under slike forhold og hva lever de av.

De siste 26 milene brukte vi 5 timer på noe som gir en snittfart på 45 km/t. Vi passerte 10.000 km hjemmefra midt imellom Marsabit og Isiolo og ankom Isiolo shaken not stirred ca. kl. 19.00 etter 13 timer mer eller mindre non stop i steinrøysa.

Magemusklene verket, stål i armene etter å ha tviholdt på rattet, mørbanket i kroppen etter å ha blitt kastet rundt i bilen. All baggasje hulter i bulter overalt i bilen og rød støvsand i alle kriker og kroker. Et mareritt. At bilen fremdeles går er et mirakel. Resultatet av turen er fire splitter nye dekk som er kjørt i filler og må skiftes, samt en snorkel hvor festet er revet tvert av igjen.

Vi fant et hotell for natten, fikk oss en rask dusj og etter 2 timer og 12 gin tonic satt vi som tente lys og så på Champions Leauge finalen mellom Inter og Bayern. Vi følte oss som konger!