The final goal

4. juni: Kaos på grensen

Vi hadde tilbrakt 12 dager i Tanzania og dagens etappe var på 60 mil på til dels dårlige veier som endte opp med fullstendig kaos på grensen til Zambia.

Vi stod som vanlig tidlig opp, spiste frokost og planla dagens etappe.

Etter vår daglige sjekk av bilen oppdaget Ole Geir at det ble helt bøtter med mat opp i en dam. Vi gikk nærmere for å sjekke hva det var og det viste seg at vi hadde campet som nærmeste nabo til en krokodille- og slange farm.

Etter utallige rare opplevelser de siste ukene observerte vi dette med stoisk ro, tok noen bilder, og satte oss i bilen

Dagen var en ren transport-etappe gjennom det sørlige Tanzania. Igjen et nydelig slettelandskap med høye fjell på alle kanter. På grunn av lange dagsetappe, krevende kjøring og få pauser har vi etablert en effektiv kjøreform hvor vi rullerer sjøfør og co-pilot hver annen time.

Med god plass i baksete gjør det at vi også kan sove på skift slik at sjåføren hele tiden er uthvilt.

På veien til grensen registrerte vi flere tilfeller av ulykker. Noen mindre alvorlige, og andre som så mer dramatiske ut. Med disse erfaringen i bakhodet, bestemte vi oss for å kjøre forsiktig da det virket på oss som om trafikken var tøffere enn lengre nord i Tanzania.

I utgangspunktet var planen å campe rett før grensen, men vi endrer planer hele tiden også denne gangen. Fra tidligere hadde vi erfart at grensene hadde høyst ulike åpningstider. Klokken tikket mot 18.00 og vi var noen mil fra grensen. Her ble beslutningen tatt, igjen tok vi grensepasseringen som en utfordring.

Vi passerte 13.000 km hjemmefra ved Mbeye og ankom grensen til Tanzania kl. 18.30. Det pussige ved det hele var at grensen til Tanzania var døgnåpent mens grensen til Zambia stengte kl. 19.00. Vi skjønte snart hvorfor den Zambiske grensen stengte ved mørkets frembrudd. Situasjonen så ganske håpløst ut, da vi aldri tidligere har sjekket ut av et land og inn i et annet i løpet av 30 minutter.

Vi hadde hørt om andre som hadde fått problemer her og tilbrakt en natt i ingenmannsland. Vi ønsket ikke denne løsningen og var fast bestemt på å komme oss over til Zambia i løpet av kvelden.
Nå er det slik at utlendinger blir alltid lagt merke til på grensene. Utlendinger betyr bistand til hjelp og bistand betyr penger. Så blant ca. 200 biler, og trailere ble bilen vår umiddelbart lagt merke til når vi kom til grensen. Skulle nesten tro at vår ankomst var annonsert i forkant.

Før vi hadde parkert hadde vi 6-7 karer rundt bilen som ønsket å hjelpe oss med emmigration, veksling av penger, customs, immigration, toll….. hele rubbet for å komme ut av Tanzania og inn i Zambia. Biler, trailer og mennesker ble skubbet bort, for å gjøre plass til bilen vår.

Ole Petter kjørte mens Bjørn og Ole Geir ble hengende på en kart med kort rundt halsen og skjorte, som så ganske troverdig ut. I løpet av turen har jeg aldri sett

Ravneberg løpe så fort og mye som jeg så den nærmeste timen. Kl. 18.50 var vi sjekket ut av Tanzania, og moroa begynte. Med carnet i hånda, passet i den ene lomma og dollar i den andre hastet Bjørn og til dels vi andre fra kontor til kontor. Visum, forsikring, carnet, toll, imigration, politi. Alt gikk i en forrykende fart fra kontor til kontor uten strøm (derfor stengte grensen kl. 19.00) med Zambiske tjenestemenn med lommelykter i hånda. Kl. 19.30 etter 20 US dollar som vi antok var bestikkelser, 150 US dollar til visa, 40 US dollar til forsikring og ytterligere 20 US dollar til noe Bjørn ikke hadde peiling på hva var, stod vi endelig på Zambisk side.

Vi tok inn på en camping rett over grensen. Spiste kylling og ris for n-te gang, en middag Ole Geir for øvrig slet med i løpet av natten. Krøp til sengs ved 22.00 tiden og sovnet straks. Neste dag hadde vi en laang kjøretur foran oss. Målet var Lusaka ca. 100 mil fra campingen.