The final goal

4. mai: Mye å se i Libya

Vi startet kl. 0730 og kjørte 6 mil inn til Tripoli. Det viste seg at Gadaffi ikke var hjemme. Som et plaster på såret fikk vi derimot sett veldig mange bilder av han overalt.

Vi kjørte inn til The Green Square i Tripoli. Green Square er Gadaffi`s festplass for tiden brukt som parkeringsplass. Her feirer Libya 5 nasjonaldager, alle dagene knyttet til Gadaffi`s gjøre og laden.

Deretter gikk turen videre til Liptis Magna, samtidig som temperaturen i bilen steg.

Leptis Magna er en fantastisk arkeologisk severdighet bygget av romerne i år 100 etter Kristus også denne severdigheten på Unescos liste over verdens arv.  Hittil i Libya har vi truffet 3 turister, tre engelske eldre damer som var i Leptis Magna på dag 3. Vi brukte 90 minutter på stedet.

Vår guard som etter hvert har vist seg å være mer guide enn guard fikk sakte men sikkert en erkjennelse av at vi mente alvor med å kjøre 90 mil denne dagen.

Selv om han forsøkte med kaffepauser, flere severdigheter og andre avsporinger var vi sterke i troen på at vi ville rekke Ajdabiya 95 mil fra der vi startet dagen.

Etter Liptis Magna gikk turen videre mot Ajdabiya, samtidig som temperaturen i bilen steg ytterligere. Ole lanserte teorien om at det var varmere ute enn inne i bilen, noe alle mente var en god teori, alle vinduer ble stengt noe som resulterte i 44 grader inne i bilen, noe som er relativt ukomfortabelt.

Halvveis til Ajdabiya registrerte vi at vi var 300.000 km hjemmefra, i kjørt distanse, og konkluderte med at vi med det har kjørt ca 20% av den totale distansen vi skal gjøre. 20% på 6 døgn er svært bra, og med dette vil vi få mer tid sør for Sudan til å oppleve Afrika.

På veien mot Ajdabiya er det ca 15 politikontroller og vi ble stoppet i hver eneste en. Det er den samme prosedyren hver gang. Strenge vakter som skuler på oss, papirer og pass. Etter hvert nysgjerrige på bilen og hvor vi skal, Norwege, Fotball VM, Solskjær eller Carew, smil, latter, god tur til Sør Afrika og deretter vinket videre.

Etter 16 timer på farten nådde vi Ajdabiya kl. 23.30. Vi losjerte oss inn på Hotel Africa, sannsynligvis Afrikas mest tacky hotell. Vatt-tepper, respatex, vegg til vegg teppe, lysarmatur i alle tak, og noen grelle gardiner i plastikk stoff. Herlig!

Vår guard holder humøret oppe. Riktignok er han totalt utkjørt. Synker lengre og lengre ned i sete. Kan anbefales. Han er utrolig kunnskapsrik, kan svært mye om landet sitt, og historien til middelhavslandene. Derimot er han ikke stø på matematikk, ser dårlig (kanskje like greit), og prater som en foss om helsesystemet, skolesystemet, økonomiske politikken og kvinners rettigheter i Libya (svært dårlige).

Etter å ha pratet med han i 2 dager kan det virke som om det er en del kunnskap om Libya og verden rundt han som ikke er like tilgjengelig i Libya. Etter 40 år med Gadaffi sitt regime høres det realistisk ut.

Når det gjelder innbyggerne i Libya har vi blitt svært positivt overrasket. De er utrolige hyggelige, hjelpsomme, lett å komme i kontakt med og er nysgjerrige på hva vi driver med. En gjennomgang av kartet på panseret er en døråpner for oss, som gjør reisen mye mer gøyal.Heia Libya!