The final goal

5. juni: Centimetre fra den totale katastrofe

Etter ca. 13.000 km og 5 uker på veien gjennom 12 land hvor vi har passert flere millioner dyr, mennesker, syklister og biler som har gått langs veien, krysset veien og skjenet ut i veien, skjønte vi brått hvor heldige vi har vært som ikke har vært ute for en ulykke på denne lange ferden

Vi ble dratt ut av penthousen av Ole Geir kl. 05.45. Mannen hadde savnet bilen så mye etter dagene på Zanzibar at han kunne ikke komme tidlig nok i bilen og ut på veien. Målet var Lusaka 100 mil foran oss. Lite skulle vi vite at vi ankom Lusaka 13 timer senere skjelven inn til beinet og 40 dollar fattigere.

Vi kom oss av gårde ca. kl. 0700 og satte kursen sørover. Vi hadde hørt at på det første strekket var det god asfaltert vei, men det var humper i veien. Vel tenkte vi, er det noe vi kan noe om så er det humper i veien. Raskt forstod vi at dette var store bunnløse kratere, noe vi hadde vært ute for tidligere.

Det som var spesielt nå, var at veien var god og inviterte til hastighet, og treff i et av disse hundretalls hullene i høy fart ville knekt forstillingen vår fullstendig, med de konsekvensene det måtte medføre.  I tillegg var de vanskelige å oppdage og dukket plutselig opp i veibanen.

Dette gjorde at vi måtte sette ned tempoet, selv om veien på avstand så forlatende bra ut. Nå skjønner vi hvorfor folk mente det var helt uforsvarlig å kjøre på dette strekket etter mørkets frembrudd.
Langs veien så vi også flere ulykker som gjorde at vi sakket ned farten

Etter ca. 50 mil hadde vi en rask stopp i Mphila med vannforsyning og mat, kjørte videre og etter et par minutter dukket det opp en kontrollpost. Vi har passert flere hundre slike kontrollposter på vår reise og så langt har vi aldri hatt noe problem. Men slik gikk det ikke denne gangen. Vi har blitt ganske godt trent på slike overganger.

Vi setter alle opp et kjempesmil, hilser på engelsk, lokalt språk, og slenger gjerne på noen norske gloser, håndhilser gjennom bilvinduet og forteller at vi har kjørt fra Norge og er på vei til fotball VM i Sør-Afrika, og hver gang har det vært smil, latter og en rask vinking videre, men ikke i Zambia. Vi gjennomførte vårt obligatoriske program, noe som ikke bet på denne politikaren.

Han skulte på Ole Petter og Bjørn som satt foran og påpekte at vi ikke hadde belte på oss. Vi svarte at vi alltid kjører med belte, men ikke hadde rukket å ta det på oss, da vi akkurat hadde stoppet for å handle. Videre gikk han rundt bilen og påpekte at vi ikke hadde klistret på noen gule og røde reflekslapper foran og bak.

I tillegg spurte han om vi hadde varsel trekant og en rekke andre spørsmål vi aldri hadde fått spørsmål om tidligere. Av en eller annen grunn virket han som en uvanelig politimann som så etter ting han kunne gi oss bot for.

Bilen vår ser jo ut som et juletre med fire lykter foran og godt lys bak. Vi forsøkte å forklare karen at vi hadde kjørt 13.000 km gjennom 12 land og aldri hørt om disse manglene.

I tillegg forsøkte vi å forklare at vi ikke hadde blitt informert om dette på grensen verken av politi, customs eller imigration. Vi forstod at vi hadde kjørt uten sikkerhetsbelte og aksepterte boten for dette umiddelbart, men mente det ville urimelig at vi skulle få en bot for ikke å ha på disse klistrelappene.

Vi forstod heller ikke logikken med disse reflekslappene. Om dagen reflekterer de ikke og i mørket kjører vi jo med lys og da synes ikke disse lappene. Gradvis forstod vi at dette kanskje var grunnen til at så mange av Zambiere kjørte uten lys på natten.. Videre kjører vi på veier uten noen form for belysning. Det går folk langs veien overalt også etter mørkets frembrudd, og de glir i ett med mørket og er helt umulig å oppdage.

Etter en kort diskusjon i bilen konkluderte vi med at det ville være bedre at Zambiere fikk bot for ikke å kjøre med lys og at alle reflekslappene kunne deles ut til forgjengere slik at de er mulig å oppdage i mørket.

Vi fulgte med politimannen bort til kontoret hans, en liten bambushytte. Der skrev han på et skjema at vi skulle betale ca. 60 dollar for at Ole Petter og Bjørn ikke hadde hatt sikkerhetsbelte på seg og 20 dollar for ikke å ha kjørt med gule og røde lapper.

Situasjonen begynte å tilspisse seg, både Bjørn og Ole Petter var på krigsstien og spurte først om vi kunne få se regelverket for gule lapper og sikkerhetsbelter. Det gikk greit, men vi stod fremdeles på dette med de gule lappene. Ole Geir derimot dro frem alt han hadde lært om psykiatrien av Bjørn på turen og manet til ro, da hodekokingen til Ole Petter og Bjørn kunne føre oss inn i større problemer.

Etter en heftig diskusjon ble vi enige om å betalt sikkerhetsbelte boten på 60 dollar. Vi la pengene på bordet og spurte om kvittering. Da begynte han å rote med at stemplet var tørt og blyanten ikke virket og en haug med andre ting. Vår tålmodighet var slutt, vi forstod at dette handlet om korrupsjon. Ole Petter klasket 40 dollar på bordet og sa uten kvittering er dette det du får, hvorpå mannen sa ja og vi gikk.

Vi kom oss i bilen, politimannen prøvde å hjelpe oss med å sette på lappene på bilen, vi avfeide dette, Ole Petter var i ikke i det gode lune og fikk liret av seg. ”What happend in there is not good for you or your country. Shame on you”, og et par norske gloser som ikke egner seg på trykk.  Etter en halvtime med politimannen startet vi opp kjerra og kjørte av sted røde i toppen.

I bilen forstod vi raskt at vi var alt for trege med å skjønne at karen egentlig ikke var ute etter å gi oss bot, men penger for å ikke gjøre det. Skikkelig urutt, men vi har hatt lite erfaringer med bestikkelser. Det nærmeste vi har opplevd bestikkelser er to ganger tidligere hvor vi gitt noen ekstra dollar til personer som har bistått oss for å komme kjapt gjennom tollen (Egypt og Zambia)

Men slagplanen er lagt for evt. neste gang vi kommer i samme situasjon. Da skal vi dra frem kamera, være bryske, forlange kvittering og juge så det renner av oss om at vi er filmteam fra den norske regjeringen på jakt etter korrupsjon i afrikanske land. Om vi er like tøffe i trynet når alt kommer til alt, gjenstår å se.

Heldigvis hadde vi tatt hele denne seansen lydmessig opp på kameraet vårt, et morsomt minne fra møte med korrupt politimann i Zambia.
Vi fortsatte ferden mot Lusaka. Langs veien er det flere ulykker, humpene er store og vi tar det med ro. Vi hadde kjørt over 13500 km hjemmefra uten uhell av noe slag, ikke hadde vi hatt alvorlige uhell med bilen, ikke hadde vi blitt ranet, ikke hadde vi blitt utsatt for alvorlig tjuveri, ikke hadde vi blitt alvorlige syke og ikke hadde vi hatt trafikkulykker av noe slag.

Så etter 13700 km på veien skjedde det. Vi var i ferd med å passere en kar som syklet langs veien, noe vi hadde gjort tusenvis av ganger tidligere.

Til forskjell fra andre passeringer skjente plutselig, uten forvarsel sykelisten rett ut veien 30 meter foran bilen. Ole Petter som kjørte må tydeligvis ha merket noe unormalt da han tuter rett før mannen sykler midt ut i veien, noe som sannsynligvis redder både han og oss. Ole Petter forsøkte ikke en gang å bremse men formelig kaster bilen over i den andre filen, vi ser hvitøye på mannen, skrekkslagen. Alt går i sakte film. Sykkelmannen greier å svinge sykkelen rett mot oss og ikke videre ut i midten av veien, samtidig som vi passerer han med få cm klaring.

Men vi er i ferd med å kjøre rett i grøfta på motsatt side av kjøreretningen. Igjen kaster Ole Petter bilen tilbake, inn på kjøreretningen, bilen vingler litt frem og tilbake før den endelig stabiliserer seg igjen.Det er helt stille i bilen. Alle tenker sitt, og vi kjører videre noen hundre meter før vi triller sakte inn i en lomme. Kommer oss ut av bilen, lettere sjokkskadet alle sammen og puster ut. Vi forstår at vi og sykelisten har hatt utrolig flaks. Hadde vi kommet ett sekund tidligere hadde vi truffet han rett på, hadde ikke Ole Petter fått et forvarsle og tutet, slik at sykelisten hadde reagert kjapt ville vi truffet han rett på, hadde det kommet trafikk i mot hadde vi hatt en alvorlig krasj, hadde vi truffet en av de hundrevis av bunnløse hullene i veien når bilen ble kastet over i motsatt fil, ville vi mistet kontroll på bilen og kjørt av veien, hadde Ole Petter bremset og ikke brukt alle krefter på å svinge unna, ville vi truffet han rett på.

Vi stod der skjelvene i veikanten, pustet med magen, og takk alt av høyere makter, flaks, skjebne og alt annet vi kom på i farten.

De resterende 30 milene til Lusaka gikk i et betydelig saktere tempo enn før nesten ulykken. Vi passerte 14.000 km hjemmefra i det vi ankom Lusaka sent på ettermiddagen, tok inn på Chachacha backpacers, slitne, skjelvne men lykkelige over at vi hadde ankommet Lusaka 100 mil fra dagens utgangspunkt i live og uten en alvorlig ulykke som ville vært katastrofal for både sykelisten og oss.