The final goal

9. juni: Friends forever

Stor dag i dag. Vi skulle over grensen til Sør Afrika, komme oss til Johannesburg og møte vår sponsor ETS Norge. En ganske grei distanse som skulle by på mange overraskelser, og en GPS som ledet oss fullstendig på ville veier.

Vi kom oss av gårde ved 9 tiden, og skulle i løpet av dagen kjøre 40 mil og krysse grensen til Sør Afrika. Vi hadde fått vite at veiene var superbra, og vi ville bruke 4,5 timer på turen. Vi hadde en avtale med ETS, vår sponsor om å møte de på dere kontor kl. 15.00 for en enkel velkomstseremoni.

Vi kom oss ut av Gabarone, som ligger rett ved grensen til Sør Afrika. Vi hadde snakket med mange som mente dette ville være den enkleste og raskeste grensen for oss å passere. Det skulle vise seg å være feil.

Vi ankom grensen rundt 09.30 og regnet med en effektiv prosess. Alt gikk greit på Botswansk side, og også på Sør-Afrikansk side, helt til vi kom frem til siste sjekkpunkt. Der møtte vi en politimann som overraskende ønsket å se carnet for vårt videokamera og PC.

Denne gangen nyttet det verken med panserprat eller at vi forklarte han at vi hadde kjørt 16.000 km gjennom 15 land og dette var første gang vi ble spurt om noe slikt. Politimannen stod på sitt og henviste oss tilbake til Botswana for å fylle ut dokument DC65.

Vi forstod at her var det ingen vits i å diskutere mer og gikk over grensen.  Der ble vi møtt av en hyggelig kar som sa: For at jeg skal kunne sjekke videokamera og PC ut av landet må jeg ha et skriv som forteller at det er sjekket inn i landet. Dette hadde jo ikke vi, og så for oss 150 mil tilbake til grensen mellom Zambia og Botswana.

Vi må ha sett rimelig fortvilet ut der vi stod, for en kar med skilt på brystet tilbød seg å hjelpe oss, og tok oss tilbake til Sør-Afrikansk side.

Der snakket han med en kvinnelig toller som ble med oss tilbake til stedet politimannen hadde stoppet oss.

Vi kom frem, damen sa en setning som vi ikke forstod, sannsynligvis på Afrikans (Engelsk og Afrikans er likestilt i Sør Afrika) og kom tilbake og sa at alt var en missforståelse og at vi fikk kjøre videre uten carnet på video og PC.

Å komme til Sør Afrika var en spesiell opplevelse. Umiddelbart over grensen begynte det å tute i lange blåsehorn, med en lyd vi skulle bli veldig godt kjent med i løpet av de kommende dagene. Veiene var preget av masse mennesker i fargerike kostymer, langs veiene hang det Sør-Afrikanske flagg, det var musikk overalt, bilene tutet i ett kjør og overalt så vi glade og spente mennesker som smilte og hilste oss velkommen.

Vi var kommet til vertsnasjonen for VM i fotball 2010. Vi kjente at endelig etter en lang ferd var vi i ferd med å få oppleve det vi hadde snakket om og gledet oss til i så mange uker. Stemningen og opplevelsen av ett fotball VM.

Vi fikk også tidlig innrykk av at sikkerheten var på topp. Masse politi overalt, helikoptre, armerte biler, og vi ble stoppet flere ganger i politikontroller for sjekk av førerkort og en kort prat om hva vi skulle gjøre i Sør-Afrika.

I og med at vi skulle møte vår sponsor i Johannesburg ønsket vi at damen skulle fremstå i all sin prakt så vakker som overhodet mulig. Vi svingte innen et lokalt bilvaskeri. Siden tiden var i ferd med å løpe fra oss, og det var flere biler foran oss, tok vi ansvaret selv for damen og vasket henne etter all kunstens regler.

Planen var å ankomme ETS ved 14.00 tiden, men etter problemer på grensen, flere politikontroller og en GPS som ledet oss fullstendig på ville veier ankom vi Johannesburg og Bedfordswiev ca. kl. 16.30.Vi knotet utrolig mye for å finne frem til riktig adresse, da Johannesburg er en enorm by med 25 millioner innbyggere og et sinnrikt veisystem. Løsningen var å ta telefonen til hjelp hvor vi ble geleidet frem til kontoret til ETS.

ETS Sør Afrika er et søsterselskap av ETS Norge, hvor vi har fått installert gjenfinningssystem vi har hatt i bilen på hele vår reise. Vi hadde tenkt at dette var et relativt lite kontor med 2-4 ansatte som ville ha en kort prat med oss. Her tok vi så feil som vi noensinne har gjort tidligere på turen.

Vi svingte inn på parkeringsplassen til kontoret 1,5 time forsinket og ble møtt av ca. 30 personer fra ETS Sør Afrika. I tillegg var det journalister både fra Johannesburg største avis The Star som har et opplag på ca. 5 millioner, samt en lokalavis fra området kontoret er lokalisert. i Selv om de hadde ventet på oss i 1,5 time var det norske flagg, sirener, høye drinker og stor jubel når vi ankom kontoret.

Vi ble møtt av sjefen for selskapet, Deon Bayly. Vi møtte Samantha, Ann, Leon og mange andre fra kontoret, utrolig generøse, sympatiske og artige mennesker vi skulle ha det fantastisk hyggelig sammen med de neste 3 dagene vi skulle være i Johannesburg.

Intervjuet med The Star og den lokale avisen ble unnagjort i en fei. Og festen begynte. Vi fikk servert tradisjonell Sør-Afrikansk mat laget av de ansatte på ETS. Grillen var varm, og det ble servert hjemmelaget pølse som Deon hadde laget av selvskutt vilt.

Flere av de ansatte hadde vært på besøk hos ETS Norge tidligere. Der hadde de fått servert Akvevitt. Som takk for sist fikk vi servert lokalt brennevin som selv Sør Afrikanerne har problemer med å drikke. Vi retter en stor takk til Petter i ETS Norge.

Det ble en sen natt for The Final Goal. Etter en lang og super hyggelig kveld med de ansatte i ETS fant vi veien tilbake til hotellet og senga hvor vi etter dagens fantastiske fest sovnet slitne, men lykkelige og tilfreds med et stort smil om munnen.