The final goal

11. mai: Blindpassasjerer om bord

Dette var den store dagen. Vi skulle få oss og bilen på båten og lekteren som skulle ta oss fra Aswan til Wadi Halfa. I følge Sudan boken til Paul Clammer er morgendagens destinasjon beskrevet som: ”Wadi Halfa can feel like the end of the world” eller “Wadi Halfa is undoubtedly a disappointment”. Vi var spente på dagen og spente på om Paul Clammer sin beskrivelse av Wadi Halfa var riktig

Vi reiste fra hotellet ved 09.00 tiden, og kom til fergeleie ved Aswan demningen ved 10 tiden. Der ble vi møtt av den engelske gruppen og Carlos.

De hadde vært litt smartere enn oss og fått bilen på lekteren dagen før. Med et anslag av hovmod fortalte de at de antok at lekteren med bilene deres hadde gått dagen før. I tillegg hadde vi lest at det var viktig å komme tidlig om bord på båten for å ta de beste plassene (under livbåten).

Vi så for oss elendig plass på båten og ett døgn lengre enn de andre i Wadi Halfa og stupte ned i det mørkeste av det mørke. Vi liker jo ikke å tape!

Vi tok på oss rustningen og hev oss inn i køen for å få alle papirer i orden, og etter et par timer og ca. 10 kontorer senere stod vi på brygga.

Båtturen til Wadi Halfa er organisert med en passasjerbåt og 3 lektere. Passasjerbåten ankommer Wadi Halfa ca 12-20 timer tidligere enn lekterene. Båten går en gang i uken (mandager) og vi fikk vite av en som jobbet i fergeselskapet at det var 600 personer som ikke fikk plass denne uken. (båten tar 520 passasjerer)

Vi gikk om bord i båten ved 12-tiden og var en av de første om bord, fikk supre plasser og rigget oss til under livbåten med 18 liter vann, nyinnkjøpt teppe i Aswan, turmat i baggen og laken til beskyttelse for solen.

Når vi kom på båten var den relativt tom for folk, utstyr og personlige eiendeler. I løpet av et par timer forandret dette bilde seg fullstendig

Litt senere traff vi de andre overland folka som hang litt med leppa. Bilene til gutta stod fremdeles på 2 lektere bak en kolle, og dårlig plass på båten hadde de også fått. Vi hadde utlignet forspranget.

Lekteren som bilen skulle med på ble etter hvert full av alt mulig slags varer. Temperaturen steg.
Vi registrerte 52 grader inne i bilen midt på dagen.

Og i denne temperaturen arbeidet 100-200 menn med å fylle lekteren. Det meste gjort med gamle slitne traller og håndkraft, med en klar struktur i alt kaoset.

Her ble det lesset kjøleskap, olivenolje, sykler, mat, kaffe, krydder, kofferter med mer. Alt gikk ned i lasterommet med håndkraft.

Tiden gikk, ett ble to og to ble fem. Fremdeles var ikke bilen om bord på lekteren og vi fikk vite at båten vi var på skulle gå ved fem, seks, syv-tiden.

Vi var keene på å få bilen om bord på lekteren slik at vi fikk låst den, før båten vi var i skulle gå. Vi hadde lest på bloggen til en australsk gruppe at de måtte stoppe båten fordi bilen deres ikke var på lekteren. Dette ønsket vi å unngå. Klokken ble 18 og stressnivået økte.

Plutselig skjedde alt på en gang. Båten Bjørn og Ole Petter var i begynte å bevege på seg og bilen og Ole Geir var på brygga. Høyt stessnivå fra oss alle. Det viste seg at båten måtte flyttes for å få bilen på plass.

Lemmer ble lagt ut, og bilen ble vinket om bord på lekteren, til stor interesse for passasjerene på båten.

Bilen ble parkert på lekteren. båten skled inn til kaien igjen og Ole Geir hoppet om bord, og vi var på vei til Wadi Halfa.

Båtturen var estimert til 17 timer, for vår del 17 fantastiske timer med deilig medbrakt mat, sløving i skyggen, godt lesestoff og god musikk.

Båtturen går på verdens største kunstige innsjø fra Aswan i Egypt til Wadi Halfa i Sudan, Båten var fullpakket med mennesker, pakker, personlig eiendeler. 520 personer var om bord.

Det var folk overalt, på dekk, på taket, i byssa, i trapper, alle steder der det var en ledig plass.

Kaptein Sabeltann hadde fått på seg sjørøver klærne sine og funnet en plass på toppen av taket. Båten kokte av høylydte diskusjoner på arabisk, muslimer i bønn, pot-røykende naboer og sovende arabere på dekket. I aller høyeste grad en annerledes båttur.

Vi tilbrakte en super natt under livbåten, og ble vekket av solen som prikket oss i ansiktet ved seks tiden. Ole Geir derimot tålte ikke varmen og feiget ut med en natt på kahytten med aircondition.

Vi passerte Abu Simbel et par timer senere. Abu Simbel er et 3500 år gammelt tempel som er flyttet 200 meter opp i terrenget da Aswan dammen ble bygget og demmet opp området. Et prosjekt som tok flere år og som var organisert av Unesco. Vi ankom Wadi Halfa ved 11-tiden. Det ble ganske klart at det var blindpassasjerer om bord. Overraskelsen ble stor da det viste seg at blindpassasjeren var norsk og en del av The Final Goal gruppen.

Ole Petter hadde ikke fått billett, ei heller hadde vi blitt registrert i passasjerlistene, noe som gjorde at vi ikke var en del av passasjerene. Ny billett ble kjøpt, så var et problem ute av verden, men i og med at vi ikke stod på passasjerlistene hadde vi heller ikke fått emigrasjonsstempel i passene våre.

Vi ble holdt tilbake i båten, mens vår kontaktperson i Sudan Magdi Bushara dro til politistasjonen (nett-tilgang) for en nærmere sjekk av vår status som ulovlig immigranter til Sudan.

Etter 4 timer i arrest kom Magdi tilbake, fikk ordnet med våre papirer og vi var ute av båten.

Deretter bar det ut av båten og opp på lasteplanet til en Toyota uten panser og frontrute.

Denne bilen tok oss til Customs, 2 kilometer unna kaia, der baggasjen ble sjekket.

Etter at vi hadde vært hos tollen ble vi stablet inn i en 50-60 år gammel Landrover, sammen med 5 andre. Sjåføren satte bilen i gir og la i vei til byen Wadi Halfa som lå nye 2 km unna. Midtveis til tettstedet og i en fart av 50-60 km i timen, falt plutselig 2 koffert av fra taket. Sjåføren ble gjort oppmerksom på det og bilen slakket farten svært sakte.

Overraskende sakte, før motoren ble slått av og bilen stoppet. Det gikk opp for oss grunnen til at den brukte så lang tid på å stoppe, var fordi bilen ikke hadde bremser, men måtte bremse på giret inntil farten var så lav at sjåføren kunne skru av motoren. Interessant…!

Vi kom oss inn til Wadi Halfa og igjen var det bilbytte, denne gangen til Magdi sin egen bil, også en bil i elendig forfatning. Det var også byen. Lave hus, sand og ingenting som virker.

Men allikevel, på tross av at ting ikke virker og at det er varmt, er det en atmosfære i Wadi Halfa som er spennende.

Menneskene er svært hyggelige og hjelpsomme, så vår konklusjon så langt er at vi ikke er enig med Paul Clammer om at: ”Wadi Halfa can feel like the end of the world”.

Vi ble invitert hjem til Magdi. Der møtte vi to hyggelige tyske brødre som hadde reist i 8 måneder rundt i Afrika med samme bil som oss. Praten gikk lett, Magdi lagde middag og vi døset hen sånn ca. 23.00.