The final goal

13. juni: The Final Goal – Mission completed

Dagens mål var Port Elisabeth, The Final Goal for turen. Her skulle vi møte Ole som hadde invitert 10 venner fra Norge. Port Elisabeth var også stedet vi skulle se 3 kamper før vi satte kursen hjemover til Norge….. med fly!

Etter 46 dager på veien, gjennom 15 land og en distanse på 17.000 km, kom vi endelig til Port Elisabeth. Vi hadde valgt Nelson Mandela Bay stadion som det endelige målet for turen. Dette er fotballstadioen hvor kampene går i Port Elisabeth. På vei inn til Port Elisabeth opplevde vi alle tre at tiden var moden for en oppsummering av turen.

Konklusjonen på vår prat var at turen har levert mer enn forventet. Den har vært mer fargerik og innholdsrik en vi hadde håpet på.

Turen har vært mindre komplisert enn vi trodde i forkant, vi har ikke hatt noen form for ulykke med bilen eller blitt ranet. Turen har gitt oss opplevelser vi ikke hadde forventet å få.

Vi tre som har reist sammen i 7 uker har blitt bedre venner enn vi var i forkant, riktignok har vi hatt diskusjoner og uenigheter men i ettertid ser vi at dette har vært løst på en veldig god måte. Vi mener også at vi har hatt en god posjon flaks, og til tider har vi ment at lykken har vært bedre enn forstanden.

Vi har lært av de mennesker vi har truffet på vår vei, vi har tatt innover oss deres måte å se utfordringer på og kan i noen tilfeller har blitt farget av begrepene som Insha’Allah og Hakuna Matata.

Vi er positivt overrasket over vennligheten til de mennesker vi har møtt på vår vei, vi hørte i forkant og underveis mange historier om utrivelige møter med mennesker i de ulike landene vi skulle igjennom, og at ikke alt går like greit, men vår erfaring er udelt positiv.

Men, nå er det slik at dette er våre erfaringer, erfaringer som ikke kan generaliseres på noen måte. Vi mener selv at vi har vært heldige og tror at vår fotballprofil og mission har bidratt til at reisen vår gjennom Afrika har blitt så positiv som den har blitt.

Men glemt er ikke tse tse fluene, nesten løvemat, ekstrem varme med 45 varmegrader i bilen, livsfarlig trafikk, millioner av fotgjengere og dyr langs veien, lange kjørestrekk, tørke, sand og støv overalt, krevende grenseoverganger, kalde dusjer, grisete toaletter, dårlig mat med mageproblemer, frykten for bilproblemer……! Men uansett Hakuna Matata

Vi kom oss inn til Port Elisabeth og møtte de andre gutta. Byen stod på hodet med spillere og supportere over alt i hele byen. Foran hotellet der det portugiske laget bodde stod det folk på gaten så og så 24 timer i døgnet i håp om å få et glimt av sine helter.

Vi fikk et superhyggelig med Carlos som også var det. Han kunne fortelle om ran i Sudan og mye mer trøbbel underveis enn det vi opplevde. Så lykken kan ha vært bedre enn forstanden til The Final Goal
TAKK FOR OSS

12. juni: On the road again

Vi våknet opp med sus i ørene, slitne, men lykkelige. Vi forlot Johannesburg ved 12 tiden med Port Elisabeth og The Final Goal i finsiktet.

Johannesburg ligger ca. 105 mil nord for Port Elisabeth. I Port Elisabeth, som er The Final Goal for vår tur, skal vi møte 10 andre venner fra Norge. På grunn av gårsdagens hendelse (les sen kveld) valgte vi å dele denne 105 mil lange distansen i to kjøredager.

Det var en mutt gjeng som satte seg inn i bilen, og kjøredagen ble preget av kamp om baksete for soving, mye veske tilførsel og herlig mimring fra gårsdagen.

Vi passerte 16.000 km hjemmefra midtveis mellom Johannesburg og Colesberg og ankom Colesberg (ca. 60 mil fra Johannesburg) og stupte tidlig i seng.

Thanks to our friends at ETS who invited us, arranged everything, accompanied and took care of us for three whole days! Without their help, we would never have come to Joburg!

You guys are fantastic!  We are so happy for having had an ETS tracking device in our car all the way from Larvik to Johannesburg. It made us feel save and confident.

11. juni: Bafana Bafana

Endelig! Etter 7 uker på veien, og The Final Goal i sikte skulle vi endelig få oppleve kick off av fotball VM 2010. Våre Sør Afrikanske venner hadde lagt alle forholdene til rette for at vi skulle fa en fantastisk dag, og hvor alle våre forventninger ble innfridd

For en gang skyld hadde vi en rolig morgen. Vi rakk en tur innom et lokalt kjøpesenter for å kjøpe present til vårt fantastiske vertskap, før vi stilte klare og fulle av forventninger til kick-off kl. 13.00. Åpningsseremonien startet kl. 14.00 og kampen kl. 16.00.

Vi var superklare for dagen. ETS hadde valgt sitt favorittsted som arena for dagens event. I og med at kriminaliteten er superhøy var det viktig å være et sted hvor sannsynligheten for å bli ranet var liten. Vi kom til restauranten Rapsody kl. 13.00, plantet det norske flagget på bordet og fikk raskt servert lunsj.

Etter hvert begynte lokalet å fylles opp og kl. 14.00 under åpningsseremonien var det stinn brakke. I løpet av 2 timer økte stemningen og trykket betraktelig, det var folk ute, inne, i gatene, overalt. Stemningen var høy, nasjonalsangen ble spilt, våre venner felte noen tårer og med et brak var kampen i gang.

Stemningen var elektrisk, flere hundre par øyne stirret besatt på Tv-skjermene og fulgte hver minste bevegelse til Bafana Bafana, og når Sør-Afrika scoret etter 57 minutter stod hele restauranten, Johannesburg og Sør-Afrika på hodet. Det var ikke vanskelig å bli revet med, vi heiet på Bafana Bafana like mye som vi hadde heiet på alle fotballkamper til sammen i The Final Goal sine totale 147 år.

Pausen kom, gaven vi hadde kjøpt i løpet av dagen ble overrakt våre venner til stor applaus, og pausen gikk. Litt over midtveis i annen omgang kom kald-dusjen.

Mexico scoret og det ble bom stille i restauranten, men med godt hjulpet av 15 servitører som løp som stikkballer økte stemningen betraktelig utover omgangen.

Og spesielt når Bafana Bafana hadde et stangskudd i det 89 minutt var desibelnivået like høyt som på en rocke-konsert.

Kampen sluttet 1-1. Våre venner var fornøyd med resultatet, og laget sitt. Klokken var 18.00, og festen fortsatte. Vi ble på restauranten utover kvelden. Stedet var proppfullt av Sør Afrikanere, Australiere, Portugisere, Tyskere og andre nasjonaliteter som sammen feiret denne fantastiske kvelden.

Både 1-1 resultatet, men også åpningen av VM. Et VM vi også skulle få være en del av i dagene fremover.
Etter 11 timer på restauranten tok vi oss hjem med hodet fult av inntrykk, øresus, og en kveld vi vil huske for evig tid.

9. juni: Friends forever

Stor dag i dag. Vi skulle over grensen til Sør Afrika, komme oss til Johannesburg og møte vår sponsor ETS Norge. En ganske grei distanse som skulle by på mange overraskelser, og en GPS som ledet oss fullstendig på ville veier.

Vi kom oss av gårde ved 9 tiden, og skulle i løpet av dagen kjøre 40 mil og krysse grensen til Sør Afrika. Vi hadde fått vite at veiene var superbra, og vi ville bruke 4,5 timer på turen. Vi hadde en avtale med ETS, vår sponsor om å møte de på dere kontor kl. 15.00 for en enkel velkomstseremoni.

Vi kom oss ut av Gabarone, som ligger rett ved grensen til Sør Afrika. Vi hadde snakket med mange som mente dette ville være den enkleste og raskeste grensen for oss å passere. Det skulle vise seg å være feil.

Vi ankom grensen rundt 09.30 og regnet med en effektiv prosess. Alt gikk greit på Botswansk side, og også på Sør-Afrikansk side, helt til vi kom frem til siste sjekkpunkt. Der møtte vi en politimann som overraskende ønsket å se carnet for vårt videokamera og PC.

Denne gangen nyttet det verken med panserprat eller at vi forklarte han at vi hadde kjørt 16.000 km gjennom 15 land og dette var første gang vi ble spurt om noe slikt. Politimannen stod på sitt og henviste oss tilbake til Botswana for å fylle ut dokument DC65.

Vi forstod at her var det ingen vits i å diskutere mer og gikk over grensen.  Der ble vi møtt av en hyggelig kar som sa: For at jeg skal kunne sjekke videokamera og PC ut av landet må jeg ha et skriv som forteller at det er sjekket inn i landet. Dette hadde jo ikke vi, og så for oss 150 mil tilbake til grensen mellom Zambia og Botswana.

Vi må ha sett rimelig fortvilet ut der vi stod, for en kar med skilt på brystet tilbød seg å hjelpe oss, og tok oss tilbake til Sør-Afrikansk side.

Der snakket han med en kvinnelig toller som ble med oss tilbake til stedet politimannen hadde stoppet oss.

Vi kom frem, damen sa en setning som vi ikke forstod, sannsynligvis på Afrikans (Engelsk og Afrikans er likestilt i Sør Afrika) og kom tilbake og sa at alt var en missforståelse og at vi fikk kjøre videre uten carnet på video og PC.

Å komme til Sør Afrika var en spesiell opplevelse. Umiddelbart over grensen begynte det å tute i lange blåsehorn, med en lyd vi skulle bli veldig godt kjent med i løpet av de kommende dagene. Veiene var preget av masse mennesker i fargerike kostymer, langs veiene hang det Sør-Afrikanske flagg, det var musikk overalt, bilene tutet i ett kjør og overalt så vi glade og spente mennesker som smilte og hilste oss velkommen.

Vi var kommet til vertsnasjonen for VM i fotball 2010. Vi kjente at endelig etter en lang ferd var vi i ferd med å få oppleve det vi hadde snakket om og gledet oss til i så mange uker. Stemningen og opplevelsen av ett fotball VM.

Vi fikk også tidlig innrykk av at sikkerheten var på topp. Masse politi overalt, helikoptre, armerte biler, og vi ble stoppet flere ganger i politikontroller for sjekk av førerkort og en kort prat om hva vi skulle gjøre i Sør-Afrika.

I og med at vi skulle møte vår sponsor i Johannesburg ønsket vi at damen skulle fremstå i all sin prakt så vakker som overhodet mulig. Vi svingte innen et lokalt bilvaskeri. Siden tiden var i ferd med å løpe fra oss, og det var flere biler foran oss, tok vi ansvaret selv for damen og vasket henne etter all kunstens regler.

Planen var å ankomme ETS ved 14.00 tiden, men etter problemer på grensen, flere politikontroller og en GPS som ledet oss fullstendig på ville veier ankom vi Johannesburg og Bedfordswiev ca. kl. 16.30.Vi knotet utrolig mye for å finne frem til riktig adresse, da Johannesburg er en enorm by med 25 millioner innbyggere og et sinnrikt veisystem. Løsningen var å ta telefonen til hjelp hvor vi ble geleidet frem til kontoret til ETS.

ETS Sør Afrika er et søsterselskap av ETS Norge, hvor vi har fått installert gjenfinningssystem vi har hatt i bilen på hele vår reise. Vi hadde tenkt at dette var et relativt lite kontor med 2-4 ansatte som ville ha en kort prat med oss. Her tok vi så feil som vi noensinne har gjort tidligere på turen.

Vi svingte inn på parkeringsplassen til kontoret 1,5 time forsinket og ble møtt av ca. 30 personer fra ETS Sør Afrika. I tillegg var det journalister både fra Johannesburg største avis The Star som har et opplag på ca. 5 millioner, samt en lokalavis fra området kontoret er lokalisert. i Selv om de hadde ventet på oss i 1,5 time var det norske flagg, sirener, høye drinker og stor jubel når vi ankom kontoret.

Vi ble møtt av sjefen for selskapet, Deon Bayly. Vi møtte Samantha, Ann, Leon og mange andre fra kontoret, utrolig generøse, sympatiske og artige mennesker vi skulle ha det fantastisk hyggelig sammen med de neste 3 dagene vi skulle være i Johannesburg.

Intervjuet med The Star og den lokale avisen ble unnagjort i en fei. Og festen begynte. Vi fikk servert tradisjonell Sør-Afrikansk mat laget av de ansatte på ETS. Grillen var varm, og det ble servert hjemmelaget pølse som Deon hadde laget av selvskutt vilt.

Flere av de ansatte hadde vært på besøk hos ETS Norge tidligere. Der hadde de fått servert Akvevitt. Som takk for sist fikk vi servert lokalt brennevin som selv Sør Afrikanerne har problemer med å drikke. Vi retter en stor takk til Petter i ETS Norge.

Det ble en sen natt for The Final Goal. Etter en lang og super hyggelig kveld med de ansatte i ETS fant vi veien tilbake til hotellet og senga hvor vi etter dagens fantastiske fest sovnet slitne, men lykkelige og tilfreds med et stort smil om munnen.

7. juni: Tap av sekk og bakkekontakt

Vi våknet opp med store forventninger til dagen. Victoria Falls var noe vi hadde gledet oss så mye til at vi fullstendig mistet bakkekontakten. Opplevelsen leverte, men vi kom brått ned på jorda igjen før vi satte kursen mot grensen

Etter 15.000 km i bil var vi klare for et annet transportmiddel. Vi hadde dagen før diskutert muligheten for å se Victoria Falls fra luften og kl. 08.30 var vi hos helikopterselskapet United Air Charter for å høre hvilke muligheter som fantes og hva dette kostet.

United Air Charter ligger sentralt plassert i Livingstone, og The final goal var skjønt enig at det er helt i gruppas ånd å se Victoria Falls og omgivelsene på 25 minutter…. Fra luften.

Kontoret til dette selskapet ligger strategisk plassert i terrenget med en fantastisk utsikt mot fallene. Her møtte vi en superhyggelig bookingansvarlig og etter noen telefoner frem og tilbake til sjefen fikk vi turen for 250 dollar pr person, noe si slo til på.

Etter en kort orientering av området vi skulle fly over, samt en kort sikkerhets briefing var vi klare for turen. Det var en gruppe foran oss som skulle på tur, og vi fulgte helikoptere bort til fallene hvor det stupte ned i juvet for siden å dukke opp igjen et helt annet sted.Etter 25 minutter kom helekoptere tilbake, landet og 3 minutter senere satt vi som tente lys klare til take-off. Her møtte vi piloten, en uflidd Donald Sutherland look a like type, med en total ro. Vi følte oss umiddelbart trygg på vår pilot.

Deretter fulgte en kort instruksjon av ”Donald” og med øreklokker på var vi med ett i luften. Etter noen minutter var vi borte ved juvet og plutselig revnet hele landskapet foran oss.

Fallene var en ting men de enorme vannmengdene hadde på nedsiden av fallene i løpet av tusenvis av år gravd ut en 150 meter dyp slangeformet revne fra fallene og utover i landskapet.

Vi stupte ned i denne revnen med snuta rett ned mot de buldrende vannmassene. Det var som å kjøre berg og dalbane og suget i magen økte i det piloten flatet ut 4-5 meter over vannmassene som frådet nedover. I full fart fulgte vi fossen som slanget seg nedover, før piloten satte snuten rett oppover og vi føk til værs.

Deretter gikk turen videre fra større høyde. Vi kom nærmere og nærmere fallene fra oversiden, og ble helt betatt av dette spektakulære synet som møtte oss. For en fantastisk utsikt. Vannet frådet, vannspruten stod høyt til værs og elven buldret hastig nedover. Utrolig!

Det var helt i slutten av regntiden noe som gjorde at fallene var mer voldsomme en ellers i året. Dette gjorde at turen vår ble helt spesiell og vi følte at vi var med på noe unikt.

Piloten svingte et par ganger over fallene slik at vi alle tre fikk et godt utsyn. Kameraet gikk varmt og filmrullene rullet fortere en noen gang før. Dette måtte vi jo forevige på film.

Vi sirklet over fallene tre ganger, og fikk også sett godt på brua rett nedfor fossen som er grenseovergangen mellom Zambia og Zimbabwe. Denne brua er 143 meter over de voldsomme vannmassene som kommer fra fossen, og på den brua var det strikkhopping, altså 143 meter med hue først rett mot vannmassene.

Vi så på hverandre der vi satt i helikoptere og følte en umiddelbar trang til å gjennomføre dette også i løpet av dagen. Dette var en mulighet som ikke kommer tilbake tenkte vi og fantaserte om trippel bundi jump fra brua. Piloten satte kurs mot oversiden av fallene, og styrte skuta oppover elevleie. Her ligger det mange små øyer og vi fikk se et utrolig dyreliv på disse øyene, blant annet flodhester, elefanter og Zebra.

Vi fløy også over øya der Dr. Livingstone ble funnet i 1888 og de berømte ordene. ”Dr. Livingstone I presume” ble uttalt.

Etter 25 begivenhetsrike minutter i lufta gikk ferden tilbake til basen, hvor vi landet 30 minutter etter avreise. Vi takket ”Donald” for en fantastisk tur og kom oss ut av helikoptre, lykkelige, oppildet og øre i hodet.

Vi kom oss i bilen og 30 minutter etter at vi hadde landet, stod vi på strikkhoppebrua vi hadde sett fra lufta. Vi gikk utover på brua, det var som å stå en dusj, med de voldsomme fallene rett bak oss. Vi kom nærmere bua der hoppingen foregikk og plutselig så vi en kar som ligger vannrett i lufta før kroppen gjør en liten knekk og går loddrett nedover med hodet først. Vi kaster hodet over rekkverket og laaangt der nede ser vi en kar som først går ned for deretter å komme oppover i nesten like stor fart. Wow!

Vi tok oss umiddelbart til lommene, for å finne ut hvor mye cash vi hadde på oss. Resultatet var en mynt fra Tanzania, to brukne fyrstikker og en knapp. Ikke mye å fare med for tre karer som ville hoppe stikk. Vi forsøkte oss med visa kort, kontant svar, Cash only.

Vi spurte når vi kunne få det til, han svarte om 3 timer. Vi så på klokka, og skjønte alle tre at dette var et umulig prosjekt. Uten cash og en grenseovergang som ventet på oss måtte vi dessverre takke høflig nei og ta med oss minnene om andres stikkhopp med tilbake i bilen. I ettertid har dette vært diskutert mye. Om det var pengene, nervene, tiden eller strikken som ikke strakk kan diskuteres om skal stå ubesvart.

Klokken var halv ett og vi var klare for å kjøre til grenseovergangen mellom Zambia og Botswana 8 mil unna Livingstone og Victoria Falls. Vi svingte innom campingen vi hadde overnattet på for en siste sjekk av mail, for deretter å finne bensinlokk til bilen som vi hadde mistet tidligere i uken.

Mens Bjørn var på tur i byen for å se etter lokket støtet Ole Petter og Ole Geir igjen på gruppen med Hollendere som vi hadde hørt så mye om og som vi traff i Serengeti. De kunne fortelle at hele gruppen på 44 personer og 22 kjøretøyer var samlet i Livingstone og skulle noen dager senere ta samme veien som oss.

Vi satte oss inn i bilen for å kjøre etter Bjørn, Ole fomler etter sekken som alltid ligger bak førersete, fomler igjen, går ut av bilen, trekker setet frem…….. Sekken er ikke der den pleier å være. Full gjennomgang av hele bilen, sekken er fremdeles borte.

Tilbake til campingen, der er heller ikke sekken. Den er og blir borte, og det mest underlige av alt, Ole Petter har ingen ide om når, hvor eller hvordan den ble borte. Fortvilet spør Ole Petter om de andre har sett sekken, noe de ikke har.

Ei heller får Ole Petter noe særlig støtte fra de andre gutta. Etter mobil episoden i Etiopia og en litt for kjepphøy Ole Petter har Ole Geir og Bjørn gått og siklet på dette øyeblikket. Ole Geir avslo dette umiddelbart som en forsikringssak, og den ellers så snakkesalige Bjørn mente at dette ikke var noe å snakke mer om.

Uansett sekken er forsvunnet. I første omgang krise, da både ekstra briller, mobil lader, kamera lader, lader og batteri til videokamera, Ipod og Iphone lader, hodelykt og ikke minst strømkabel til PC med mer var borte. Men etter en gjennomgang av resterende utstyr og kreativ bruk av dette var det kun strømkabel til PC som måtte handles inn. Til den nette sum av NOK 700 for en brukt PC kabel.

Ole Petter forsøkte å prutte på prisen, men etter å ha vært i 9 ulike foretninger og en ekspeditør som sa om 3 dager får vi inn ubrukte, du kan få kjøpt en da, klasket Ole 700 kroner på disken, tok strømkabelen og gikk.

Med to timers ufrivillig opphold i Livingstone og en grense som stengte kl. 16, 18 og 22 avhengig av hvem man spurte, styrte vi kjerra vestover mot grensen til Botswana.

Vi nådde grensen ca. kl. 16.00. også her ble vi møtt av en haug med hjelpere som kunne løse alle våre problemer og utfordringer, alt fra penger til guiding i grenseovergang kaoset, til vask av bilen.

Vi ble hengende på en kar som tok oss med på den vanglige runden, customs, police, immigration, emmigration. I customs måtte vi betale en CO2 avgift på 50 dollar til den Zambiske staten. I tillegg kostet fergen over Zambesi-elven 25 dollar.Vi kjørte bilen om bord på lekteren og i løpet av 10 minutter og en spennende og fantastisk overfart stod både vi og bilen på Botswanisk grunn.

Mørket kommer plutselig i Afrika. Det er som å skru av en bryter. 17.50 er det knall-lyst. 18.00 er det bekmørkt.  Klokken var 17.00 og vi trengte et sted å bo. Vi hadde fått anbefalt en camping 10 mil fra grensen med navn Touch of Afrika Safari Lodge.

Vi ankom lodgen etter mørkets frembrudd. Her traff vi et hyggelig vertskap som kunne fortelle oss at her var det ville dyr på alle kanter og til stadighet tuslet det løver, elefanter og andre dyr rundt lodgen. Vi takket høffelig nei til et rom og sov i bilen på parkeringsplassen for n-te gang den siste uken.

I og med at dette var midt ute i ødemarka, var de ikke tilkoblet strømnettet men hadde eget agregat som ble skrudd av kl. 22.00. 21.55 lå det The Final Goal i soveposen.

10. juni: Historien til Johannesburg

Hviledag i Johannesburg dagen før dagen. Gruvebesøk med våre nye venner og intervju med Viasat stod på dagens program

Sør-Afrika har i mange år vært verdens største leverandør av gull og diamanter, og spesielt området i og rundt Johannesburg har vært er stor leverandør, og fremdeles i dag er det full drift i flere av gruver i området.
Som et resultat av gruvedriften har Johannesburg hatt en enorm befolkningsutvikling de siste 100 årene.

På slutten av 1800 tallet levde det ca. 2500 personer i og rundt Johannesburg. Så ble det oppdaget gull på tre ulike steder hvor det ble startet gruvedrift. Og fra det tidspunktet økte befolkningen i byen dramatisk.

Dagens utflukt var til var til den første gruven hvor det ble gjort funn. Gruven vi besøkte ligger rett utenfor Johannesburg. På toppen av gruven er det nå bygget en fornøyelsespark som har stort besøk hvert år, og som i dag var preget av Bafana Bafana og oppladningen til VM med masse folk i VM stemning overalt.

Gruvedrift i Crown Mines ble startet i 1887 og ble stoppet i 1977, det vil si 90 år med aktiv drift.

I 1926 fikk gruven elektrisitet og noe som gjorde det mulig med mer effektiv drift. Gruven er over 3200 meter dyp og like i nærheten av denne gruven ligger en gruve som er hele 5000 meter dyp. Det vil over dobbelt så dyp som høyden av Galdhøpiggen.

Men gruvedriften har ikke vært uten risiko. I løpet av disse 90 årene med drift ble det registrert over 80.000 dødsfall og over 1 million alvorlige skader på de som jobbet der.

Vi tilbrakte 4 timer i gruven og fornøyelsesparken. Først gikk turen 520 meter ned i gruven til level 1, hvor vi fikk en omvisning av en guide. Han kunne blant annet fortelle at i snitt var det behov for 1 tonn med stein for å få 4 gram gull. Det vil si 250 tonn med stein for å fremstille ett kg rent gull.

Uvirkelig å tenke seg hvilket slit dette må ha vært, først å sprenge ut steinen, frakte den til overflaten og deretter knuse steinen til pulver for siden ved en kjemisk prosess med bruk av kvikksølv og zink skille ut gullet. Alt dette og i de første årene uten elektrisitet og kun ved hjelp av håndkraft.

På vei tilbake til hotellet så vi også enorme grushauger, stein som var hentet ut av gruvene og knust. Disse 100 år gamle grushaugene går man igjennom i dag, da moderne teknologi har gjort det mulig å skille ut en høyere prosent med gull ut av grusen, så nå er det en ny gjennomgang av det hele.

Etter en rundtur i fornøyelsesparken med blant annet verdens 4. værste rollercoaster bar det tilbake til kontoret til ETS hvor vi hadde en avtale med Daniel fra P4/Viasat for intervju om reisen og våre opplevelser de siste ukene. Intervjuene kombinert med video tatt underveis på turen vil bli vist på Viasat i forbindelse med VM sendingene de kommende uker. Vi gleder oss!

Kvelden tilbrakte vi sammen med folka fra ETS. Igjen en superhyggelig kveld med mye latter og gøy!

6. juni: Røyksky i det fjerne

Vi forlot Chachacha og Lusaka kl. 08.00 og satte kursen sørover mot Livingstone. Foran oss hadde vi 47 mil transportetappe til Victoria Falls.

Vi begynner å få en form for rutine på dagene våre. En typisk dag er omtrent som følger:

Vi står opp ca. kl. 06.30. Ole Geir er som regel først ute av bilen, da han sover som regel på lageret i første etasje, og må ut før vi andre deiser ned fra Penthousen. I tillegg går Ole Geir under tilnavnet Mr. A, da han blir mer og mer a-mennesket og pisker oss andre for å komme tidlig av gårde om morningene.

Vi spiser litt, lager oss kaffe på primusen, dusj og personlig hygiene, en runde med bilen og sjekker at alt er som det skal. Som regel er vi på veien ca. 07.30. Rullerer hver annen time, sover litt i baksete etter korte netter, skriver om dagen, diskuterer om planer videre, ser på kart, hører på musikk, stopper og tar bilder, filmer litt, og vips er det lunch ved 13-14 tiden.

Dette tar som regel 10-15 minutter. Ut av bilen, knekkebrød, tunfisk, makrell i tomat, syltetøy, kaffe, te, litt frukt og plutselig er vi ferdige og på plass i bilen igjen, og utenom noen nødvendige turer i bushen er neste stopp dagens mål. Men som regel hender det alltid noe mellom morning og kveld, kontrollposter, kjappe stopper, ferger, grense-overganger, luncher alltid med en rar historie som fanger oppmerksomheten vår og som det er verdt å skrive om på bloggen.

Vi prøver å ankomme dagens bestemmelsessted før det blir mørkt, men lykkes ikke alltid med det da mørket kommer tidligere og tidligere. I Kenya og Tanzania kom mørket ved 19.00 tiden, nå kommer det ved 18.00 tiden.

Derfor er det viktigere å komme tidlig av gårde om morningen for å kunne kjøre mest mulig i dagslys. Det er også relativt slitsomt å kjøre, både på grunn av hull i veien, men også fordi det er venstrekjøring (sør for Kenya) noe som gjør at bilen beveger seg fremover med så å si to sjåfører da det er så mye å følge med på.

Spesielt vrient for sjåfør er det med forbikjøring da det er helt umulig å se om det kommer møtende trafikk da rattet er på feil side, og med hundrevis av trailere (de har bare lov å kjøre på dagtid) som snegler seg av gårde i 30-40 km/t er det godt å ha en co-pilot på høyresiden som ser om det er mulig å kjøre forbi.

Vi ankommer dagens mål som regel mellom 17 og 20. Sjekker inn, får opp teltet og klargjør bilen for overnatting. Spiser som regel en real middag, hvis kvaliteten er OK, blogger litt hvis internett-tilgang. Snakker med folk som vi møter, henter inn informasjon om stedet og morgendagens etappe, og stuper i seng ved 22-23 tiden som regel totalt utmattet og sovner som en stein.

Dagens etappe var relativt kort. Med ca. 50 mil kunne vi ta det litt roligere, og begynte å nærme oss Livingstone ved 16.00 tiden. På veien så vi også denne dagen mange ulykker, spesielt en buss som hadde velvet i en sving og som vi ankom rett etter at det hadde skjedd.

Ingen alvorlig skadde, både sjåføren og passasjerene var preget av situasjonen, men ikke mer en at de stod og ventet på en kraftig bil som kunne dra bussen på hjulene igjen slik at de kunne kjøre videre, uten frontrute og sideruter som var knust og sikkert et totalt kaos inne i bussen.

Vi kom inn mot Livingstone nordfra og kommenterte at det så ut som det brant sør for Livingstone, da det var en enorm ”røyksky” som steg opp mot himmelen. Når vi kom nærmere skjønte vi at det var vannspruten fra Victoria Falls som ble kastet flere hundre meter opp i været. Vi gledet oss som unger til å se nærmere på dette berømte fossefallet dagen etter.

Etter besøk på to campinger, ett som var stengt på grunn av lavsesong og en camping hvor vi møtte er erketypisk sør-afrikaner et stykke inne i bushen, valgte vi The Fawlty Towers, som så ut som et ryddig sted med internett tilgang, og 10-20 gjester.

I og med at det er lavsesong er det ikke så mye folk på stedene vi har besøkt så langt, men vi nærmer oss Sør-Afrika og det blir mer og mer sivilisert for hver dag som går, og vi stadig flere og flere mennesker, enten som er på rundreise, på vei til sør-afrika eller bistandsarbeidere.

Vi parkerte bilen i bakgården med 3 meter høye murer med glasskår på toppen og egen vakt som sover ved siden av bilen. Vakten skulle vi bli bedre kjent med i løpet av kvelden, da vi skulle legge oss i stupmørket ved 23.00 tiden. Et par av oss skulle gjøre nødvendig ærend før kvelden og satte kursen mot en av de 3-meters høye murene, med buksesmekken på vid gap og full trykk i blære og registrerer en bevegelse i mørket bare cm fra oss. Det viser seg av vakten sitter og sover på en stol en halvmeter fra oss og vi er i ferd med rett og slett å levere på karen.

Brydd snur vi oss vekk, leverer et annet sted, sjeleglad for at vi ikke gjorde jobben hans enda mer utrivelig. Sov godt!

5. juni: Centimetre fra den totale katastrofe

Etter ca. 13.000 km og 5 uker på veien gjennom 12 land hvor vi har passert flere millioner dyr, mennesker, syklister og biler som har gått langs veien, krysset veien og skjenet ut i veien, skjønte vi brått hvor heldige vi har vært som ikke har vært ute for en ulykke på denne lange ferden

Vi ble dratt ut av penthousen av Ole Geir kl. 05.45. Mannen hadde savnet bilen så mye etter dagene på Zanzibar at han kunne ikke komme tidlig nok i bilen og ut på veien. Målet var Lusaka 100 mil foran oss. Lite skulle vi vite at vi ankom Lusaka 13 timer senere skjelven inn til beinet og 40 dollar fattigere.

Vi kom oss av gårde ca. kl. 0700 og satte kursen sørover. Vi hadde hørt at på det første strekket var det god asfaltert vei, men det var humper i veien. Vel tenkte vi, er det noe vi kan noe om så er det humper i veien. Raskt forstod vi at dette var store bunnløse kratere, noe vi hadde vært ute for tidligere.

Det som var spesielt nå, var at veien var god og inviterte til hastighet, og treff i et av disse hundretalls hullene i høy fart ville knekt forstillingen vår fullstendig, med de konsekvensene det måtte medføre.  I tillegg var de vanskelige å oppdage og dukket plutselig opp i veibanen.

Dette gjorde at vi måtte sette ned tempoet, selv om veien på avstand så forlatende bra ut. Nå skjønner vi hvorfor folk mente det var helt uforsvarlig å kjøre på dette strekket etter mørkets frembrudd.
Langs veien så vi også flere ulykker som gjorde at vi sakket ned farten

Etter ca. 50 mil hadde vi en rask stopp i Mphila med vannforsyning og mat, kjørte videre og etter et par minutter dukket det opp en kontrollpost. Vi har passert flere hundre slike kontrollposter på vår reise og så langt har vi aldri hatt noe problem. Men slik gikk det ikke denne gangen. Vi har blitt ganske godt trent på slike overganger.

Vi setter alle opp et kjempesmil, hilser på engelsk, lokalt språk, og slenger gjerne på noen norske gloser, håndhilser gjennom bilvinduet og forteller at vi har kjørt fra Norge og er på vei til fotball VM i Sør-Afrika, og hver gang har det vært smil, latter og en rask vinking videre, men ikke i Zambia. Vi gjennomførte vårt obligatoriske program, noe som ikke bet på denne politikaren.

Han skulte på Ole Petter og Bjørn som satt foran og påpekte at vi ikke hadde belte på oss. Vi svarte at vi alltid kjører med belte, men ikke hadde rukket å ta det på oss, da vi akkurat hadde stoppet for å handle. Videre gikk han rundt bilen og påpekte at vi ikke hadde klistret på noen gule og røde reflekslapper foran og bak.

I tillegg spurte han om vi hadde varsel trekant og en rekke andre spørsmål vi aldri hadde fått spørsmål om tidligere. Av en eller annen grunn virket han som en uvanelig politimann som så etter ting han kunne gi oss bot for.

Bilen vår ser jo ut som et juletre med fire lykter foran og godt lys bak. Vi forsøkte å forklare karen at vi hadde kjørt 13.000 km gjennom 12 land og aldri hørt om disse manglene.

I tillegg forsøkte vi å forklare at vi ikke hadde blitt informert om dette på grensen verken av politi, customs eller imigration. Vi forstod at vi hadde kjørt uten sikkerhetsbelte og aksepterte boten for dette umiddelbart, men mente det ville urimelig at vi skulle få en bot for ikke å ha på disse klistrelappene.

Vi forstod heller ikke logikken med disse reflekslappene. Om dagen reflekterer de ikke og i mørket kjører vi jo med lys og da synes ikke disse lappene. Gradvis forstod vi at dette kanskje var grunnen til at så mange av Zambiere kjørte uten lys på natten.. Videre kjører vi på veier uten noen form for belysning. Det går folk langs veien overalt også etter mørkets frembrudd, og de glir i ett med mørket og er helt umulig å oppdage.

Etter en kort diskusjon i bilen konkluderte vi med at det ville være bedre at Zambiere fikk bot for ikke å kjøre med lys og at alle reflekslappene kunne deles ut til forgjengere slik at de er mulig å oppdage i mørket.

Vi fulgte med politimannen bort til kontoret hans, en liten bambushytte. Der skrev han på et skjema at vi skulle betale ca. 60 dollar for at Ole Petter og Bjørn ikke hadde hatt sikkerhetsbelte på seg og 20 dollar for ikke å ha kjørt med gule og røde lapper.

Situasjonen begynte å tilspisse seg, både Bjørn og Ole Petter var på krigsstien og spurte først om vi kunne få se regelverket for gule lapper og sikkerhetsbelter. Det gikk greit, men vi stod fremdeles på dette med de gule lappene. Ole Geir derimot dro frem alt han hadde lært om psykiatrien av Bjørn på turen og manet til ro, da hodekokingen til Ole Petter og Bjørn kunne føre oss inn i større problemer.

Etter en heftig diskusjon ble vi enige om å betalt sikkerhetsbelte boten på 60 dollar. Vi la pengene på bordet og spurte om kvittering. Da begynte han å rote med at stemplet var tørt og blyanten ikke virket og en haug med andre ting. Vår tålmodighet var slutt, vi forstod at dette handlet om korrupsjon. Ole Petter klasket 40 dollar på bordet og sa uten kvittering er dette det du får, hvorpå mannen sa ja og vi gikk.

Vi kom oss i bilen, politimannen prøvde å hjelpe oss med å sette på lappene på bilen, vi avfeide dette, Ole Petter var i ikke i det gode lune og fikk liret av seg. ”What happend in there is not good for you or your country. Shame on you”, og et par norske gloser som ikke egner seg på trykk.  Etter en halvtime med politimannen startet vi opp kjerra og kjørte av sted røde i toppen.

I bilen forstod vi raskt at vi var alt for trege med å skjønne at karen egentlig ikke var ute etter å gi oss bot, men penger for å ikke gjøre det. Skikkelig urutt, men vi har hatt lite erfaringer med bestikkelser. Det nærmeste vi har opplevd bestikkelser er to ganger tidligere hvor vi gitt noen ekstra dollar til personer som har bistått oss for å komme kjapt gjennom tollen (Egypt og Zambia)

Men slagplanen er lagt for evt. neste gang vi kommer i samme situasjon. Da skal vi dra frem kamera, være bryske, forlange kvittering og juge så det renner av oss om at vi er filmteam fra den norske regjeringen på jakt etter korrupsjon i afrikanske land. Om vi er like tøffe i trynet når alt kommer til alt, gjenstår å se.

Heldigvis hadde vi tatt hele denne seansen lydmessig opp på kameraet vårt, et morsomt minne fra møte med korrupt politimann i Zambia.
Vi fortsatte ferden mot Lusaka. Langs veien er det flere ulykker, humpene er store og vi tar det med ro. Vi hadde kjørt over 13500 km hjemmefra uten uhell av noe slag, ikke hadde vi hatt alvorlige uhell med bilen, ikke hadde vi blitt ranet, ikke hadde vi blitt utsatt for alvorlig tjuveri, ikke hadde vi blitt alvorlige syke og ikke hadde vi hatt trafikkulykker av noe slag.

Så etter 13700 km på veien skjedde det. Vi var i ferd med å passere en kar som syklet langs veien, noe vi hadde gjort tusenvis av ganger tidligere.

Til forskjell fra andre passeringer skjente plutselig, uten forvarsel sykelisten rett ut veien 30 meter foran bilen. Ole Petter som kjørte må tydeligvis ha merket noe unormalt da han tuter rett før mannen sykler midt ut i veien, noe som sannsynligvis redder både han og oss. Ole Petter forsøkte ikke en gang å bremse men formelig kaster bilen over i den andre filen, vi ser hvitøye på mannen, skrekkslagen. Alt går i sakte film. Sykkelmannen greier å svinge sykkelen rett mot oss og ikke videre ut i midten av veien, samtidig som vi passerer han med få cm klaring.

Men vi er i ferd med å kjøre rett i grøfta på motsatt side av kjøreretningen. Igjen kaster Ole Petter bilen tilbake, inn på kjøreretningen, bilen vingler litt frem og tilbake før den endelig stabiliserer seg igjen.Det er helt stille i bilen. Alle tenker sitt, og vi kjører videre noen hundre meter før vi triller sakte inn i en lomme. Kommer oss ut av bilen, lettere sjokkskadet alle sammen og puster ut. Vi forstår at vi og sykelisten har hatt utrolig flaks. Hadde vi kommet ett sekund tidligere hadde vi truffet han rett på, hadde ikke Ole Petter fått et forvarsle og tutet, slik at sykelisten hadde reagert kjapt ville vi truffet han rett på, hadde det kommet trafikk i mot hadde vi hatt en alvorlig krasj, hadde vi truffet en av de hundrevis av bunnløse hullene i veien når bilen ble kastet over i motsatt fil, ville vi mistet kontroll på bilen og kjørt av veien, hadde Ole Petter bremset og ikke brukt alle krefter på å svinge unna, ville vi truffet han rett på.

Vi stod der skjelvene i veikanten, pustet med magen, og takk alt av høyere makter, flaks, skjebne og alt annet vi kom på i farten.

De resterende 30 milene til Lusaka gikk i et betydelig saktere tempo enn før nesten ulykken. Vi passerte 14.000 km hjemmefra i det vi ankom Lusaka sent på ettermiddagen, tok inn på Chachacha backpacers, slitne, skjelvne men lykkelige over at vi hadde ankommet Lusaka 100 mil fra dagens utgangspunkt i live og uten en alvorlig ulykke som ville vært katastrofal for både sykelisten og oss.

4. juni: Kaos på grensen

Vi hadde tilbrakt 12 dager i Tanzania og dagens etappe var på 60 mil på til dels dårlige veier som endte opp med fullstendig kaos på grensen til Zambia.

Vi stod som vanlig tidlig opp, spiste frokost og planla dagens etappe.

Etter vår daglige sjekk av bilen oppdaget Ole Geir at det ble helt bøtter med mat opp i en dam. Vi gikk nærmere for å sjekke hva det var og det viste seg at vi hadde campet som nærmeste nabo til en krokodille- og slange farm.

Etter utallige rare opplevelser de siste ukene observerte vi dette med stoisk ro, tok noen bilder, og satte oss i bilen

Dagen var en ren transport-etappe gjennom det sørlige Tanzania. Igjen et nydelig slettelandskap med høye fjell på alle kanter. På grunn av lange dagsetappe, krevende kjøring og få pauser har vi etablert en effektiv kjøreform hvor vi rullerer sjøfør og co-pilot hver annen time.

Med god plass i baksete gjør det at vi også kan sove på skift slik at sjåføren hele tiden er uthvilt.

På veien til grensen registrerte vi flere tilfeller av ulykker. Noen mindre alvorlige, og andre som så mer dramatiske ut. Med disse erfaringen i bakhodet, bestemte vi oss for å kjøre forsiktig da det virket på oss som om trafikken var tøffere enn lengre nord i Tanzania.

I utgangspunktet var planen å campe rett før grensen, men vi endrer planer hele tiden også denne gangen. Fra tidligere hadde vi erfart at grensene hadde høyst ulike åpningstider. Klokken tikket mot 18.00 og vi var noen mil fra grensen. Her ble beslutningen tatt, igjen tok vi grensepasseringen som en utfordring.

Vi passerte 13.000 km hjemmefra ved Mbeye og ankom grensen til Tanzania kl. 18.30. Det pussige ved det hele var at grensen til Tanzania var døgnåpent mens grensen til Zambia stengte kl. 19.00. Vi skjønte snart hvorfor den Zambiske grensen stengte ved mørkets frembrudd. Situasjonen så ganske håpløst ut, da vi aldri tidligere har sjekket ut av et land og inn i et annet i løpet av 30 minutter.

Vi hadde hørt om andre som hadde fått problemer her og tilbrakt en natt i ingenmannsland. Vi ønsket ikke denne løsningen og var fast bestemt på å komme oss over til Zambia i løpet av kvelden.
Nå er det slik at utlendinger blir alltid lagt merke til på grensene. Utlendinger betyr bistand til hjelp og bistand betyr penger. Så blant ca. 200 biler, og trailere ble bilen vår umiddelbart lagt merke til når vi kom til grensen. Skulle nesten tro at vår ankomst var annonsert i forkant.

Før vi hadde parkert hadde vi 6-7 karer rundt bilen som ønsket å hjelpe oss med emmigration, veksling av penger, customs, immigration, toll….. hele rubbet for å komme ut av Tanzania og inn i Zambia. Biler, trailer og mennesker ble skubbet bort, for å gjøre plass til bilen vår.

Ole Petter kjørte mens Bjørn og Ole Geir ble hengende på en kart med kort rundt halsen og skjorte, som så ganske troverdig ut. I løpet av turen har jeg aldri sett

Ravneberg løpe så fort og mye som jeg så den nærmeste timen. Kl. 18.50 var vi sjekket ut av Tanzania, og moroa begynte. Med carnet i hånda, passet i den ene lomma og dollar i den andre hastet Bjørn og til dels vi andre fra kontor til kontor. Visum, forsikring, carnet, toll, imigration, politi. Alt gikk i en forrykende fart fra kontor til kontor uten strøm (derfor stengte grensen kl. 19.00) med Zambiske tjenestemenn med lommelykter i hånda. Kl. 19.30 etter 20 US dollar som vi antok var bestikkelser, 150 US dollar til visa, 40 US dollar til forsikring og ytterligere 20 US dollar til noe Bjørn ikke hadde peiling på hva var, stod vi endelig på Zambisk side.

Vi tok inn på en camping rett over grensen. Spiste kylling og ris for n-te gang, en middag Ole Geir for øvrig slet med i løpet av natten. Krøp til sengs ved 22.00 tiden og sovnet straks. Neste dag hadde vi en laang kjøretur foran oss. Målet var Lusaka ca. 100 mil fra campingen.

3. juni: On the road again

Etter dagene på Zanzibar var det deilig å sette seg i bilen igjen. Vi stampet oss gjennom Dar og satte kursen sørover.

Vi forlot Hilton Hotell på morningen, tok oss inn til Stone Town, tilbrakte et par timer der og satte oss på båten som skulle bringe oss fra Zanzibar og til Dar es-Saleem.
Selv om vi hadde hatt fantastiske dager på Zanzibar var gleden stor over å se kjerra igjen. Ren, vakker og klar for flere mil stod den og ventet på oss.

I og med at dagen snart var over var dagens mål å komme oss ut av Dar. Vi hadde fått anbefalt en camping av Humphrey, ca 10 mil unna Dar. Vi satte frøkna i gir, hun murret litt og satte kursen sørover.

Vi passerte 12.000 km hjemmefra rett utenfor Dar, og ankom Genesis Camping etter mørkets frembrudd. Etter nok en kylling med ris stupte to av oss i ”penthousen” og Bjørn strakk seg ut horisontalt nede på lageret.

Dagen etter skulle vi opp tidlig. Vi skulle kjøre 60 mil og passere grensen over til Zambia.