The final goal

3. juni: On the road again

Etter dagene på Zanzibar var det deilig å sette seg i bilen igjen. Vi stampet oss gjennom Dar og satte kursen sørover.

Vi forlot Hilton Hotell på morningen, tok oss inn til Stone Town, tilbrakte et par timer der og satte oss på båten som skulle bringe oss fra Zanzibar og til Dar es-Saleem.
Selv om vi hadde hatt fantastiske dager på Zanzibar var gleden stor over å se kjerra igjen. Ren, vakker og klar for flere mil stod den og ventet på oss.

I og med at dagen snart var over var dagens mål å komme oss ut av Dar. Vi hadde fått anbefalt en camping av Humphrey, ca 10 mil unna Dar. Vi satte frøkna i gir, hun murret litt og satte kursen sørover.

Vi passerte 12.000 km hjemmefra rett utenfor Dar, og ankom Genesis Camping etter mørkets frembrudd. Etter nok en kylling med ris stupte to av oss i ”penthousen” og Bjørn strakk seg ut horisontalt nede på lageret.

Dagen etter skulle vi opp tidlig. Vi skulle kjøre 60 mil og passere grensen over til Zambia.

2. juni. Dager i paradiset

Vi ankom Zanzibar på kvelden den 31. mai og hadde to hele fantastiske dager med 100% avslapping og ladning av batteriene. Dette trengte vi.

Vi sov til en forandring så lenge vi ville og våknet opp 1. juni til bølgeskvulp og deilig fønvind. I og med at det var lavsesong hadde vi fått et supertilbud fra Hilton som vi takket ja til. Hotellet hadde åpnet for bare 3 måneder siden. I april, mai og 1. halvdel av juni er det lavsesong på Zanzibar og da mener vi virkelig lavsesong.

Hotellet hadde rom for ca. 200 gjester. I tillegg til oss var det 11 andre gjester. I og med at hotellet var nyåpnet med et personell som ønsket og levere, kombinert med svært få mennesker fikk vi oppleve en service vi aldri har sett maken til.

Vi ble tatt i mot som konger og de påfølgende dagene var fantastiske.

Vi hadde stranden for oss selv, restauranten, personalet, servitørene, rombetjeningen og ikke minst resepsjonisten Ruth. Ca. 30 personer som gjorde alt for at vårt opphold skulle bli noe vi ikke glemte.

Etter 5 uker på veien, hvor vi 24/7 hadde organisert hver eneste dag i detalj var vi ikke vanskelig å be om å bli tatt vare på av betjeningen på hotellet. Ordet problem fantes ikke deres vokabular, alt kunne løses og ble løst.

Til og med når vi gikk tom for film, hentet Ruth frem sitt personlige videokamera, tok ut filmen og ga de til oss. I løpet av en dag ble vi sikkert spurt 10-15 ganger av personalet om vi hadde det bra. Hotel Hilton kan vi anbefale på det varmeste til de som ønsker en ferie utenom det vanlige.

Dagene duvet av gårde, og ble brukt til latmannsliv på stranden, bading, dykking, snorkling, vasking av tøy, blogging, mailing med familie og venner, trening (5 dager og 12.000 km i bil gir kraftig fysisk forfall), og vanvittig god sjømat. Mens Ole Geir og Bjørn snorklet fikk Ole Petter et dykk ned til 10-15 meter på et av revene ved hotellet. Digg! I tillegg er omgivelsene fantastiske. Zanzibar og Nungwi der vi bodde er som klippet ut av et postkort Nydelige laguner med hvit sand, klipper, små fiske landsbyer, lune bølger og flotte korallrev. Vi nøt hvert sekund av dette oppholdet og kjente at kreftene kom tilbake. Vi hadde tross alt fremdeles 7000 km og 14 dager igjen til The Final Goal; Port Elisabeth i Sør Afrika.

Vi gikk flere lange turer langs stranden, og overalt var det folketomt. Mange hoteller var stengt, og mange foretok nødvendig oppussing og tilrettelegging for sesongen som startet rett rundt svingen.

Den tredje dagen på Zanzibar hadde dessverre tiden løpet fra oss, avreisen stod for tur. Vi sa farvel til personalet og spesielt til Ruth.

Ruth var front office manager, og den som hadde tatt oss i mot da vi kom og hele tiden sørget for at vi hadde det så bra vi overhode kunne ha det. Alltid blid, imøtekommende, positiv og hjelpsom.

Etter vår vurdering en fantastisk person og uten tvil et funn for Hilton.

The Final Goal and our mother at Hilton, Ruth Mambosasa, who made our stay at Hilton a complete Joy. Thanks to Ruth and her magnificent staff.

31. mai: Batterier til ladning

Etter 5 uker kontinuerlig på reise var tiden moden for en oppladning av batteriene. Valget falt på Zanzibar, hvor bare navnet kan få en nordmann til å drømme seg fullstendig bort.

30. mai ble brukt til full overhaling av bilen. Vi har ca.7000 km igjen til vi kommer til Sør Afrika og dette er siste mulighet for en gjennomgang av bilen. Bilen ble vasket både utvendig og innvendig etter alle kunstens regler før den ble fraktet til verksted for en full sjekk av det mekaniske.

Dagen etter sjekket vi ut av The Outpost Lodge og med Mont Meru, Tanzanias nest høyeste fjell på vår venstre side satte vi kursen ut av byen for å besøke Beate og Frank og deres to barn. På veien plukket vi opp Humphrey.

Beate bor sammen med sin familie ca. 20 minutter unna Arusha sentrum. Tidligere var hun lærer på en skole i Arusha, nå er hun turoperatør og fairtrade kaffeprodusent. Beate hadde tidligere hjulpet oss med å legge til rette for turen til Serengeti, nå skulle vi på besøk hos henne for en omvisning i området hun bor i samt få et innblikk i kaffeproduksjonen.

Ryktet om vårt besøk hadde tydeligvis løpt foran oss, da det lokale fotball laget ønsket å treffe oss, og ta bilde av bilen og vi sammen med de. Så når vi kom stilte hele laget og manager opp til fotoseanse.

Vi startet besøket med en tur til Nkoaranga Hospital som er et luthers misjonssykehus som dekker et relativt stort område.

Her hadde vi en spennende omvisning på sykehuset og i tilknytning til sykehuset var det også et barnehjem vi besøkte. Utrolig interessant og motiverende å se at bidrag fra andre land kan skape håp og gi hjelp for så mange.

Etter dette besøket gikk vi en tur i området for å se på kaffeplanter samtidig som Beate forklarte om hvordan produksjonen foregikk. I utgangspunktet er dette er fair trade prosjekt, men i og med at det er såpass dyrt å få fair trade godkjenning har ikke Beate det, men driver allikevel under de samme prinsipper.

Den vanlige måten bøndene får betalt for produksjon av kaffebønner er gjennom profesjonelle oppkjøpere som kjøper fra mange lokale bønder og som selger dette i større kvantum på kaffemarkedet. Kjøperen videreforedler deretter de ferske kaffebønnene gjennom å rense og tørke de for deretter å selge de videre i store kvanta for viderefored-ling (brenne, male og distribuere). Alle disse leddene tar sin del av fortjenesten, mens bonden sitter igjen med nesten ingenting.

Beate driver på en annen måte, riktignok i mye mindre skala. Hun kjøper kaffebønner fra lokale bønder for en pris som er dobbelt så høy som de profesjonelle oppkjøperne gir og brenner, maler, plastpakker og distribuerer ferdig kaffe selv.

Det vil si fra bonden til Beate som foredler og selger direkte til privatkunder primært i Norge.

Vi kunne velge hvor hardt kaffen var brent samt malingsgraden. Vi kjøpte med oss 9 kilo med nydelig kaffe. For dette betalte vi ca. Nok 700 kroner.

Prisen for leveranse til Norge ligger omtrent på den samme kilo prisen vi betaler for kaffe i butikkene hjemme i Norge. Fantastisk! Så nå lukter det kontinuerlig deilig kaffe i bilen, så friskt at selv Bjørn har blitt positiv til å sove i bilen.

Etter turen i området fikk vi servert en fantastisk deilig stor afrikansk lunch, en av turens beste gastronomiske opplevelser så langt. Det bugnet av avokadoer, bananer, pærer, tangerine, pasjonsfrukt, vannmelon. Deretter ble det servert geitegryte med kokte bananer, afrikansk pannekake, spinat, diger salat og mye annet digg. Lunchen ble avsluttet med norske vafler, med geitost og smør. Herlig!

Vi avsluttet besøket hos Beate, sa farvel til Humphrey og satte kursen mot Zanzibar.

Etter 5 uker på veien, 12000 km, 10 grenseoverganger og supertidlige morninger så å si hver eneste dag, hadde vi behov for å lade batteriene. Vi hadde lenge drømt om brede hvite sandstrender, palmer og koralrev. Valget falt på Zanzibar, en paradisøy utenfor Dar es-Saleem, 80 mil fra Arusha.

Den 85 km lange og 39 km brede øya har en fargerik kultur og en fasinerende historie. Gjennom hundrevis av år har folkeslag fra Afrika, Arabia, Asia og Europa tatt med seg sine tradisjoner og skikker til øya, noe som har resultert i en kosmopolitisk atmosfære.

På midten av øya var også Zanzibar sentrum fra for all handel med slaver i Øst-Afrika. Slavene ble tatt til fange inne på kontinentet, slept til kysten og transportert til Zanzibar hvor de ble solgt på markedet.

Dessverre var tiden knapp for vårt opphold på Zanzibar, vi var klar for 100% avslapping og valget falt på Nungwi som er et området som ligger helt nord på Zanzibar.

Vi hadde fått et supertilbud fra Hilton Hotell som vi ikke kunne si nei til, og ankom hotellet sent på kvelden, og 3 dager i paradiset hadde begynt.

28. mai: Nesten løvemat

Vi startet tidlig på turen fra Serengeti til Ngorogoro krater, en biltur på ca. 3 timer. Lite ante vi at vi på dette strekket nesten skulle bli løvemat.

Turen fra Serengeti til Ngorogoro tar ca. 3 timer. Ngorogoro krateret er ett av Afrikas mest kjente attraksjoner, og er av enkelte blitt kalt for verdens åttende under. Fra toppen av krater-kanten ca. 3000 meter over havet, går det nedover ca. 800 meter til kraterbunnen på ca. 2200 meter. Her finnes om lag 25.000 store dyr (totalt ca. 75.000 dyr) og krateret har antagelig den høyeste tettheten av rovdyr i Afrika.

Krateret ble dannet da en gigantisk vulkan eksploderte og toppen kollapset for 2-3 millioner år siden. Anslått høyde på vulkanen før den eksploderte er i underkant av 6000 meter. I dag er Ngorogoro krateret et av Afrikas mest kjente viltområder. Selve krateret dekker et areal på 264 km2 og er omkring 16-20 km bredt. På veien til krateret skjedde spesielt to ting. Vi fikk en fantastisk opplevelse av å se 14-15 løver fortære en sebra de nettopp hadde tatt livet av, og Ole Geir og Ole Petter ble nesten løvemat.

Etter 1 times kjøring, i utkanten av Serengeti oppdaget vi plutselig 14-15 løver som hadde et festmåltid. Eller rettere sagt, hannløven hadde et festmåltid, mens løvinner og løvebarna stod å så på.

Som nevnt før er hannløven den absolutte kongen. Løvinnen jakter og hannløven tusler etter og når han ankommer er det ingen andre som får lov til å spise. Kommer noen for nærme bytte brøler løven og jager de bort.

I dette tilfellet forsøkte hannløven til og med å stikke av med byttet, men det var for stort og tungt og han kom ikke langt. Etter et festmåltid for kongen, ruslet han bort til en liten odde ved vannet og god og mett la han seg til å sove i solen.

Da var det løvinnenes og barnas tur til å spise og det samlet seg 6-10 løver rundt byttet som forsvant i løpet av svært kort tid.

Vi var så heldige at vi stod 3-4 meter unna det hele med hode ut av vinduet fikk vi være en del av hele seansen. Fantastisk!

Med en god løveopplevelse i baklomma satte vi kursen videre mot Ngorogoro.  Lite ante vi at vi i løpet av kort ville få en til. Etter 2,5 timers kjøring og rett før vi kom til kraterkanten, og egentlig ute av Serengeti kom en av oss med det fantastisk gode forslaget om å ta bilder og film av bilen i fart.

I Serengeti nasjonalpark er det av sikkerhetsmessige grunner ikke tillatt å forlate bilen utenfor avmerkede områder.  Vi hadde derfor ikke hatt noen anledning til å ta de ønskede ”kjøreopptak” av bilen i dette området.

På vei til Ngorogoro og utenfor Serengeti området fikk vi endelig anledning til dette. Ole Petter og Ole Geir ble satt av bilen med kamera og stativ mens Bjørn og Humphrey forsvant ut av synsfeltet på Savannen.  Lite visste vi at 100 meter unna la det en hannløve og to løvinner og bivanet det hele!

Om det var løvenes forbauselse over at noen kunne være sa dumme, om de ikke liker tilbudsmat eller om de allerede var stappmette vites ikke. I hvert fall forholdt de seg rolig inntil vår hvite redningsbil returnerte. Ingen skade skjedd, ingen mennesker spist – kun en historie som ble morsommere og morsommere utover dagen og kvelden.

På veien traff vi også på en elefant familie som til tider ble svært nærgående for oss nordboere. Vi hadde lest og hørt flere historier om elefanter som hadde angrepet biler inne i parken og med en enorm elefant som kom nærmere og nærmere, satt vi musestille inne i bilen med hjertet i halsen.

Heldigvis stoppet den 2-3 meter fra bilen, så stygt på oss, gikk rundt bilen og over veien. Med to løvehistorier i baklomma var vi lite interessert i å legge oss ut med elefantene. Vi satte bilen i bevegelse og fortsatte mot kraterkanten.

Men først ville vi innom Olduvai. Olduvai er stedet hvor arkeologer har funnet flere viktige funn de siste årene som binder Homo erectus og Homo hablis sammen med det moderne mennesket.

I 1979, sytten år etter det første funnet av menneskelige former, oppdaget Mary Leakey fossile fotavtrykk av flere mennesker som hadde gått langs elvebredden for ca. tre millioner år siden.

Vulkanen Sadiman hadde nylig hatt utbrudd og disse tre menneskene og en hest tråkket i aske som stivnet til og ble forstenet.

Siden ble fotsporene dekket med flere meter med aske, som siden har erodert bort, og i 1979 ble disse sporene oppdaget.

Det finnes et museum i tilknytning til utgravingene. Museet er lite besøkt, det finnes lite tilgjengelig informasjon på nettet om stedet og hvilke resultater de har oppnådd, men stedet er absolutt verdt et besøk.

Etter vårt kulturelle innslag den dagen satte vi kursen mot kraterkanten som vi ankom ved 12-tiden.

Det koster 200 US dollar å kjøre ned i krateret. I tillegg koster det 50 US dollar pr. person for 24 timer. I Serengeti hadde vi sett 4 av de 5 store og 8 av de 9 store.

Det eneste vi ikke hadde sett var nesehorn, noe som ikke fantes i Serengeti, kun i Ngorogoro krateret. Vi krabbet oss nedover bratta på dårlige veier. 700 høydemetere ned til kraterbunnen går unna på ca. en kilometer så her var det superbratt og umulig å komme ned med noe annet ett 4×4.  Ngorogoro krateret var annerledes enn Serengeti på mange måter.

Spesielt var dyrene mye mer vant til både biler og mennesker. Humphrey kunne fortelle at mange av dyrene som var i krateret aldri hadde vært utenfor krateret.

Med et lite areal å bevege seg på og mange turister og biler hadde gjort de svært familiære med mye trafikk rundt seg. Vi måtte derfor kjøre svært forsiktig da det til stadighet var dyr foran oss i veien.

Vi inntok lunsj ved bredden av kraterets innsjø. Folk ser litt rart på oss der vi kommer i egen bil, lemper ut teppe, bord, stoler, primus, norsk flagg, brødmat, pålegg, kaffe og turmat og camper på norsk vis.

De fleste som er i Ngorogoro bor på lodger og får medbrakt lunsjpakke, og til tider føler vi oss litt som sigøynere der vi svinger inn med bobil, guffe på stereoen og lesser ut alt stæsjet. Men etter en real panserprat kommer vi på gofot med de fleste og koser oss med det.

Så var tiden moden for nesehorn spaning. Etter 2 timer i bilen begynner Humphrey å kjøre mer og mer nykkete. Stopp, start, stopp. Av erfaring begynner vi nå å forstå at han har fått blikket på noe spennende, også denne gang. Snur, kjører litt tilbake, snur igjen og melder at nesehorn er i sikte. Laaangt der ute på savannene ser vi dyret, stort og sakte beveger det seg i vår retning. Humphrey snur bilen en gang til, kjører et par hundre meter og slår av motoren.

Det kommer til å passere rett foran bilen sier han. Hvordan kan han vite det?

Dyret er noen hundre meter ute på savannen, det kan gå i alle retninger, hvorfor skulle det passere oss med 25 meter? Fikk aldri svar på det, da fokus på nesehornet økte.

Nesehornet ble større og større og vips var det rett foran bilen. Enormt var det, der det vraltet seg over veien rett foran oss. Det sies at neshornet er det dyret i Afrika som tar flest menneskeliv.

Nesehornet er kjempestort, det er pansret, det viker aldri og har så å si ingen fiender. Ingen tuller med nesehornet. Så der ute på savannen i Ngorogoro var ”mission completed”. Vi hadde sett the big five og vi hadde sett the big nine. Vi var slitne, lykkelige og mette av inntrykk.

Vi satte kursen mot kveldens overnattingssted som var Karibu Lodgde, et fantastisk sted som ligger akkurat på kraterkanten med fantastisk utsikt over hele Ngorogoro krateret.

Vi ble stående å måpe over at det fantes så flotte steder midt inne i bushen.

Etter 5 uker uten dusj med varmt vann og 2 dager på savannen følte vi at vi at dette stedet trengte oss og vi trengte stedet. Og tro det eller ei, men etter 5 uker uten varmt vann på kroppen kunne vi endelig stå i dusjen i mer enn 2 minutter.

Kvelden forløp raskt. Etter 4 dager med hode full av inntrykk, nesten blitt løvemat, en innholdsrik dag, en fantastisk solnedgang over krateret, en super middag og underholdende Masai dans hadde The final goal fått nok og fant senga ganske så raskt.

29. mai: Panserprat

Dagen idag ble brukt til å forflytte oss fra Ngorogoro til Arusha. Der tok vi igjen inn på The Outpost Lodge hvor vi skulle være i to dager før vi reiste til Zanzibar.

Vi stod som vanlig opp tidlig, da vi måtte være ute av parken før kl. 10.00, og vi hadde 2 timer å kjøre før vi var ute av parken.

Alle disse dagene i Ngorogoro og Serengeti (og i og for seg på hele turen), har vi hver gang vi har stoppet kommet i prat med både lokalbefolkningen og utlendinger. Bilen tiltrekker seg oppmerksomhet hvor vi enn er og med kartet på panseret er de ikke sjelden vi har mellom 10-20 personer foran bilen, hvor vi forteller og forklarer hvor vi har vært og hvor vi skal.

De fleste er kun på korte besøk i landene vi kjører igjennom og er mektig imponert over at vi har kjørt helt fra Norge og hvor raskt det har gått.

Etter 3 stopp på vei ut av Ngorogoro med panserprat hver gang, satte vi kursen mot Arusha som vi ankom midt på dagen. Vi kjørte Humphrey hjem og ble invitert på kaffe og lunch hjemme hos han. Humphrey bor ca. 20 minutter unna Arusha i et vakkert og frodig området, rett i nærheten av Beate som hadde organisert turen til Serengeti for oss.

Beate og familien hennes skulle vi besøke to dager senere, så etter en rask lunch kjørte vi tilbake til Arusha og tok igjen inn på The Outpost Lodge, som vi virkelig kan anbefale for overnatting i Arusha.

Resten av dagen brukte vi til å finne oss til rette på Outpost, spiste middag og blogget litt. Ole Petter kom i kontakt med Lotte som også bodde på Outpost. Lotte er dansk og tidligere junior europamester i Badmington. Lotte jobber som event sjef for det danske badmington forbundet, men også som frivillig på et barnehjem utenfor Arusha, hvor hun har vært flere ganger. Tilfeldigvis hadde vi med oss et badmingtonsett i bilen (gitt som gave av sekretærene til Ole Geir før avreise) og Ole Petter var ikke sen med å utfordre henne på plenen utenfor hotellet. Og det gikk som forventet, eller for å sitere fru Brundtland. ”Det er typisk norsk å være best”. Sorry Lotte!

Vi tok en tidlig kveld. Morgendagen hadde vi tre viktige oppgaver vi skulle gjennomføre. Vask og stell av bilen (bilen var igjen full av støv), oppdatering av de siste dagers hendelser på bloggen samt forberedelse til Zanzibar.

27. mai: Angrepet av ville dyr

Dette var vår siste dag i Serengeti. En dag preget av kamp med Tse Tse fluer, vakre dyr og overnatting alene midt i nasjonalparken med ville dyr på alle kanter.

Etter en superdeilig kveld og natt på en av de 8 lodgene som befinner seg i parken var vi igjen klare for nye opplevelser. Rett før soloppgang satt vi på nytt som tente lys klare i bilen med store forventninger til dagen.

I dag skulle vi blant annet til et sted hvor det var mange flodhester og til slutt skulle vi overnatte på en av parkens special camping, noe som vi hadde hørt var en stor opplevelse, alene med ville dyr på alle kanter.

Vi brukte et par timer på å kjøre rundt i parken. Utrolig flott å være med på morningene i Serengeti. Det er på dette tidspunktet parken våkner til liv og det er på dette tidspunket mulig å se alle slags dyr langs veiene, før biler og mennesker overtar og dyrene søker ly andre steder.

Etter en rask frokost tilbake på hotellet styrte Humphrey kjerra mot dagens hovedattraksjon, flodhestene.

’Vi brukte 2 timer på å komme oss til flodhest-stedet. Vi hadde tidligere sett flodhester andre steder i parken, men har krydde det av flodhester.

Flodhester er kjempemessige, tykkhudet dyr som holder til i floder, sumper og sjøer. Styrken i tennene og den store flodhest kjeven gjør at den kan bite gjennom panseret til krokodillen.

Flodhesten er kjent for sine korte bein, enorme kjever og digert hode. Vanlig flodhest kan bli 4,5 meter lang med en skulderhøyde på ca 1,5 meter. Vekten for en voksen flodhest er mellom 2700 og 4500 kilo, og det sies at bare hodet kan veie opp til ett tonn.

Flodhesten er et fryktinngytende dyr som ofte angriper mennesker. Faktisk er flodhesten en av de dyrene som tar flest menneskeliv, ikke fordi den angriper mennesker helt umotivert, men går til angrep når den føler seg truet. Flodhesten holder seg i eller nær vann store deler av dagen, mens de om natter går opp på land og beiter gress og andre planter.

Og det er her ulykkene skjer. Kommer mennesker mellom vannet og flodhesten og flodhester føler seg truet går den til angrep, og til tross for flodhestens korte ben og store kropp, kan den løpe overraskende fort. Opptil 48 km/t er det registrert løpende flodhester, noe som er raskere enn et menneske kan løpe.

Besøket på flodhest-stedet var interessant, med en spesiell lukt og alle lydene til flodhestene. Vi fikk også se et par krokodiller som lå rett i nærheten. Vi satte oss i bilen, på vei mot et lunchsted 1 time unna. For å komme dit måtte vi kjøre i tett skog, langs en elv. Og her møtte vi igjen den beryktede tse tse fluen.

I løpet av de senere årene har det vært rapporterte tilfeller av afrikansk sovesyke ved bitt av TseTse fluen. Alle som er blitt syke, har enten besøkt Serengeti eller Tarangire nasjonalpark. Det ser ut til at det er et stadig økende antall tsetse-fluer i Serengeti. Ca. 10% av tsetse fluene er antatt å være bærere av parasitten som forårsaker afrikanske sovesyke. Helbredelse er ca. 97% med behandlingen. Ubehandlet er afrikansk sovesyke 100% dødelig. Så det er ingen spøk å bli bitt av en TseTse flue.

Tse tse fluen er ca dobbelt så store som en vanlig husflue, det vil si på størrelse med en klegg, og de er aktive i dagslys. De flyr i svermer og forfølger ofte store ting i bevegelse (eks. bøffel, antilope eller en bil). Man bør derfor holde bilvinduene lukket når man kjører gjennom områder der fluene holder til, og se til at eventuelle fluer som har kommet inn i bilen blir drept. Tsetse-fluen tiltrekkes av mørke farger (særlig mørk blå og sort) og biter lett gjennom tynt tøy.

Faktisk kan de bite gjennom tykk bøffelhud. Etter forrige angrep hvor Ole Petter satt med mørkeblå genser og sorte bukser hadde vi styrt unna disse fargene denne gang.

Vi kjørte inn i TseTse området med alle vinduer oppe, og i løpet av den tiden vi oppdaget fluene og fikk lukket vinduene var det mellom 20 og 30 hissige tsetse fluer inne i bilen. Bjørn ble stukket først, Ole Geir beskyttet skrittet, Humphrey styrte bilen med beina og viftet med begge armer, og Ole Petter med 6 tsetse bitt fra tidligere angrep herav to på sine edlere deler, tok av seg capsen og gikk i gang med prosjekt ”Alt som flyr skal dø”. De var overalt i hele bilen.

Problemet er at de er superraske og dør ikke selv om de ble truffet gang på gang av capsen, men etter 10 minutter med en voldsom kamp inne i bilen lå det mellom 20 og 30 døde eller svimeslåtte TseTse rundt omkring i bilen. Vi kom oss ut av området og fikk frisk luft inn i bilen, hvor temperaturen hadde steget kraftig, både på grunn av lukkede vinduer og sterk sol ute, men også på grunn av voldsom aktivitet i baksete.

Ved første pause proglamerte Ole Geir at han hadde som målsetting å være den første europeer som kjørte gjennom Afrika uten å bli bitt av noen form for insekt. Ole Petter og Bjørn er overrasket over hans optimisme og ønsker han lykke til med prosjektet. Skjelven i knærne etter vår opplevelse inntok vi medbrakt lunch på et av lunchstedene i parken.

Rundt disse stedene er det hengt opp blåsvart stoff impregnert med DDT eller annet innsektsmiddel slik at turistene kan spise uten å bli angrepet av TseTse fluene. Lunchstedene er også plassert langt fra elver, sjøer og sumper som er et yndet sted for fluene.

Vi brukte resten av dagen på å kjøre rundt i parken, vi passerte 11.000 km hjemmefra og ved 16.00 tiden begynte vi å lete etter en special camping hvor vi skulle tilbringe natten. Disse campingene styrer etter førstemann til mølla prinsippet. Det finnes flere special camping siter i parken, og det tar tid å finne frem til et sted hvor det ikke er noen fra før. Etter 5 ulike forsøk fant vi endelig en som var ledig og som vi kunne campe for natten

I det vi svingte inn på campingen passerte vi en elefantflokk med 10-15 elefanter. Spennende tenkte vi, her skal vi virkelig overnatte med ville dyr på alle kanter.

Vi fikk rigget oss til kjemperaskt, og begynte å se etter ved for å fyre opp bål slik at villdyrene holdt seg unna. Problemet var at det var lite med tørr ved rundt campen. Vi dro derfor raskt på jakt etter tørr ved. 5-10 minutter med bil fra campen fant vi tørr ved, riktignok 50-100 meter unna bilen. I og med at det ikke er lov å bevege seg utenfor bilen hadde vi en liten utfordring. Humphrey mente at det var trygt, og med øks i den ene hånden og kniv i den andre beveget vi oss ut i terrenget på jakt etter ved.

Vi fant mye tørr ved og slepte det tilbake til bilen. Problemet var at veden var full av tusenvis av maur, hvorpå Ole Geir protesterte på å frakte stokkene inne i bilen tilbake til campen. Han har tidligere klaget på at han ligger på lageret (i bagsjerommet på bilen), så Bjørn og Ole Petter hadde forståelse for at han ikke ville ha noen 1000 maur i soverommet sitt. Løsningen ble at vi lempet alt opp på taket av bilen og med Ole Petter på taket med veden, humpet vi oss tilbake til campen og fikk lesset av en haug med tørr ved.

Kvelden var i ferd med å ta oss og med bålet tent, og en bedre turmat middag var vi klare for camping.

Vi hadde en flott kveld på campen, men som tidligere, det er mørkt klokken 19.00 og etter tre timer med slarv, og en tidlig morning neste dag, begynte vi å pakke sammen ved 22.00 tiden.

Ole Geir skulle pusse tenna og gikk litt bort fra bålet, fikk nattesynet gradvis tilbake og der ute 50-100 meter fra oss så han 3 par lysende øyne som stirret på oss.

Vi ble plutselig klar over at vi ikke var alene og Humphrey kunne bekrefte at det sannsynligvis var mange dyr som stod og betraktet oss akkurat nå.

Ingen av oss gikk etter det veldig langt fra bilen og bålet. Vi krøp til køys, Ole Petter stilte vekkerklokken på 01.00 for å våkne i håp om å se dyr rundt bilen, men dagen hadde vært lang og slitsom og ingen våknet før solen igjen var i ferd med å fange Serengeti.

26. mai: It`s good to be a king

Dag 2. Etter en god natt i bilen våknet vi uthvilte og klar for nye opplevelser og eventyr i Serengeti nasjonalpark elegant styrt av Humphrey, vår guide.

Rovdyrene er mest aktive etter at det blir mørkt, og morgentimene var preget av rovdyrenes jakt med brøl og krattige lyder. Det var viktig at vi kom oss av gårde så tidlig som mulig og kl. 06.00 satt vi som tente lys i bilen, klare for vår jakt på resultater og opplevelser av dyrenes jakt i løpet av natten.

Vi svingte ut av campingen i det solen stod opp over Serengeti. Det er en fantastisk opplevelse å oppleve morningen i Serengeti. Det er ikke lov å ferdes i parken etter at det er blitt mørkt, da er det dyrene som regjerer, men med en gang solen står opp kan menneskene være en observatør av dette fantastiske øko-systemet som er i Serengeti. Her er det naturens lov som gjelder.

Humphrey som opprinnelig er Masai og har levd sine 10 første leveår på savannen er en erfaren guide med over 13 års erfaring fra Serengeti.

Han har et utrolig trent øye, og styrte oss raskt til to Geoparder (cheetah) som hadde nedlagt en Gnu i løpet av morgentimene.

Stedet lå rett ved en av de utallige bilveiene som lager et nettverk i hele parken og 2-3 meter fra bilen hadde vi et fantastisk utsyn til måltidet til Geopardene.

Geoparden er verdens hurtigste pattedyr og kan komme oss i en hastighet på 110 km/t over en strekning på noen hundre meter. Lykkes ikke Geoparden å fange bytte i løpet av disse metrene må den gi opp på grunn av overoppheting og maks melkesyre i musklene.

Geoparden er også ett av dyrene blant de såkalte big nine. Disse to

Geopardene som Humphrey mente var brødre hadde lykkes i løpet av morgentimene og var nå i ferd med å fortære gnuen, som de rett for vi ankom hadde fanget.

Når byttet er fanget slukes maten i løpet av kort tid da hyener og gribber fort oppdager byttet og jager Geopardene unna. Så også her. Gribbene sirklet allerede rundt byttet og byttet forsvant rekordfort. I løpet av kort tid kan Geoparden sette til livs 14-15 kilo med kjøtt, og kan leve på dette opptil en uke.

Så også i dette tilfelle. I løpet av en time var det meste av gnuen borte og bare skrotten lå tilbake. Heldigvis fikk Geopardene denne gangen spise seg mette før åtselsdyrene kom og etter ca en time tuslet de gode og mettet inn i krattet. To minutter senere kastet 50 gribber seg over restene og i løpet av 5 minutter lå det kun noen beinrester igjen av gnuen.

I og med at det er liten aktivitet midt på dagen, dro vi til kveldens overnattingssted som var Seronera Wildlife Lodge. Denne lodgen ligger sentral i Serengeti og fantasifullt bygget omkrig en kopje. En kopje er en liten topp av fjell som finnes mange steder på savannen. Det finnes 8 lodger i Serengeti og Seronera er en av disse. Dette er fantastiske steder med svømmebasseng, bar, restaurant, store rom og rene dasser. Til og med varmt vann i dusjen er det på disse. Vi hadde sett frem til en varm dusj, for første gang siden Italia. Gjennom hele Afrika har vi så langt ikke hatt den gleden.

Stor var skuffelsen da det viste seg at også her var det bare kald vann i dusjen.

Etter en kort innsjekking og en time ved poolen satt vi igjen i bilen på jakt etter nye opplevelser. I løpet av morningen hadde vi sett elefanter, sjiraffer, bøffel, Geopard, og løvinner.

Nå var tiden inne for å finne sjefen på savannen…! Hannløven. Igjen styrte Humphrey bilen med kirurgisk presisjon og etter en times kjøring fant vi sjefen på en liten kopje midt på savannen.

Hannløven lever et svært godt liv på savannen i Serengeti. Han sover 20 timer i døgnet, og resten av døgnet skulle man tro at den var på jakt, men det er ikke tilfelle. Det er hunnløven som jakter primært om kvelden og morningen.

Etter at hunnløven har nedlagt byttet tusler hannløven etter og jager bort både løvinnen og barna. Han er jo sjefen. Og først etter at han har spist seg god og mett, og søkt hvile under et tre, er det løvinnens og barnas tur til å spise.

Og med 40-50 hannløver, og ca. 450 løvinner som gjør jobben og 2 millioner dyr å jakte på i Serengeti er det relativt greit å være konge.

Mens vi stod å så på kongen, oppdaget Humphrey igjen bevegelser ute på savannen. Vi forlot sjefen, kom oss av veien og satte kursen off-road utover på savannen. Humphrey hadde oppdaget en løvinne på jakt etter en gnu langt ute på savannen og nå var vi på vei dit. Vi tok raskt igjen løvinnen som beveget seg kattemykt og langsomt fremover i terrenget. Kastet et hastig blikk på oss som passerte henne med 2-3 meter, 100% fokusert på Gnuen som var 100 meter unna.

Vi stoppet bilen, skrudde av motoren og der midt ute på savannen fikk vi oppleve en løvinne på jakt på nært hold. Sakte men sikkert beveget løvinnen seg nærmere gnuen. Hodet var helt i ro, mens kroppen flyttet løvinnen skritt for skritt nærmere. Gnuen hadde ikke oppdaget løvinnen enda, men beveget seg allikevel bort fra løvinnen.

Vi fikk tatt noen fantastiske bilder og film av jakten. Vi opplevde at vi var med på noe helt spesielt og unikt, og turde knapt puste der vi satt musestille i bilen og fulgte løvinnens og Gnuens bevegelser, nærmere og nærmere hverandre. 100 meter ble til 40-50 meter og vi var sikre på at nå, nå ville løvinnen angripe.

Med ett ble gresset lavere og gnuen forsatte fremover og løven hadde ikke noe å skjule seg i. Avstanden økte, og park rangerens klare regler for hvor lenge vi kunne være på savannen gjorde at vi dessverre måtte avslutte vår fantastiske opplevelse av løvinne på jakt. Vi hadde allerede strukket tiden maksimalt, klokken var 18.20, det var ikke lov å være på savannen etter 18.30 og vi hadde nesten en times kjøring tilbake til Lodgen.

Vi vendte kursen mot lodgen i det avstanden mellom gnuen og løvinnen igjen krympet, og ønsket løvinnen lykke til med den videre jakten.

Vi kom tilbake til Lodgen kl. 19.30, full av dagens fantastiske inntrykk. Etter en deilig middag med påfølgende gin og tonic i baren med det treffende navnet IKOMA tok kvelden oss brått.

Kl. 22.00 var vi alle i drømmeland.

25. mai: Wild Thing

Humphrey møtte oss på hotellet kl. 09.00. Derfra startet vi ferden mot Nasjonalparkene Ngorogoro og Serengeti. Dagens mål var en offentlig camping midt inne i Serengeti Nasjonalpark, 335 km og ca. 5 timers biltur fra startpunktet.

Beate i Wild Tracks hadde organisert det hele for oss. Vi stilte med egen bil, Humphrey ble med som guide og resten var opp til oss. Planen var 4 overnattinger i nasjonalparkene, 2 under åpen himmel med ville dyr på alle kanter og 2 overnattinger på lodger inne i parkene. Vi gledet oss som unger.

For å komme til Serengeti fra Arusha går veien gjennom Ngorogoro. Etter ca. 2 timer med bil kom vi til Nasjonalparken. Prisen for å være i parken er 50 US dollar per person for 24 timer. I tillegg er det 25 US dollar for bilen pr. 24 timer.

Skal man campe inne i parken koster dette 30 US dollar per person for public camping og 50 US dollar per person for special camping. Forskjellen på public og special camping er at på special camping er man helt alene, uten noen form for faciliteter.

Altså som en norsk campingtur, alene langt inne i skogen. Den eneste forskjellen er at vi er omringet av ca. 2 millioner store pattedyr, 27 arter av rovdyr, herav 480 løver, 500 geoparder og 400 leoparder som alle er sultne og klar for en skikkelig biff.

Etter ca. 20 mil traff vi endelig på hollenderne vi hadde hørt mye om på de ulike stedene vi hadde vært sørover. De hadde ligget ca 1 til 2 uker foran oss hele tiden og plutselig rundt en sving stod noen av de orange bilene. De var en gruppe på 44 personer, både jenter og gutter, kjørte 22 kjøretøyer fra Holland til fotball VM. 19 personbiler, 2 lastebiler og 1 motorsykkel.

Gruppen var i alderen 20-30 år, og de hadde startet 3. april, nesten 4 uker før oss. Bilparken deres var svært ymse. Her var det en boble, en transporter, noen 4×4, og noen personbiler.

Planen deres var å være i Johannesburg 13. juni, og følge de nederlandske laget under hele VM. Alle bilene var i samme orange farge og lyste opp der de kjørte av gårde.

De kunne fortelle at flere av bilene hadde brutt sammen underveis, men at de hadde fått fikset de alle. Et par hadde fått sendt nye motorer fra Holland som de hadde byttet underveis. De ble imponert over at vi hadde brukt så kort tid, vi ble imponert over at de i det hele tatt hadde komme så langt.

Senere fikk vi vite at gruppen med hollendere hadde forsøkt å tilbringe mer tid i Serengeti enn det de hadde betalt for, noe som medførte en straffeavgift på 50% av inngangsbilletten.

Med NOK 20.000 per døgn for hele gruppen ble det en betydelig ekstrakostnad for de orange.Vi stoppet opp, tok noen fantastiske bilder av Ngorogoro krateret, snakket med Hollenderne og kjørte videre mot Serengeti.

Etter en kort periode begynte vi å se dyr. Sjiraffer, antiloper, sebraer dukket opp hele tiden.

Det var dyr overalt og vi filmet og fotograferte til både film og fotokameraene ble varme. Vi var som barn med hode i godteriposen.

Dette i stor kontrast til hvordan vi reagerte på de samme dyrene fem dager senere når vi kjørte ut av parken, blaserte og mette av inntrykk.

I løpet av de 4 timene i parken hadde vi sett elefanter, bøffel, leopard, og giraffer, altså 3 av the big five og 5 av the big nine.

Etter å ha kjørt mange mil på tørre grusveier med utrolig mye støv, såre halser og hode fult av inntrykk var mørket i ferd med å hente oss inn.

Vi styrte kjerra mot en av de mange public campingene i parken og i løpet av 30 minutter var teltet opp, maten stod på bordet, gin og tonic var i glassene.

Vi var klare og kvelden kunne ta oss. Etter en måned på veien er vi blitt utrolig kjappe på å organisere oss både om kvelden og om morningen. Vi har alle våre oppgaver noe som gjør at vi er super effektive når vi setter i gang. Mørket kommer brått ca. kl. 19.00, og det er ikke lov å kjøre i parken etter kl. 18.30.

Etter en lang dag, en bedre middag og en gin og tonic i hvert ben, var det på tide å krype til køys. Vi ryddet alt inn i bilen da alt som var av løst inventar som stod ute ville dyrene ta i løpet av natten.

Til og med stolene og bordet sa Humphrey vi måtte legge i bilen da spesielt Hyenene ville dra dette med seg inn i krattet for å undersøke om det var mat.

Vi sovnet inn ved 22-tiden til med 100 vis av ville dyr og dyrelyder noen hundre meter fra bilen, og gledet oss til neste dag proppfulle av forventinger.

Høy vs lavsesong
Høysesongen for safari er i juli og august og oktober og november. Dette på grunn av den store regntiden som er i april, mai og juni og den lille i september. Vi er overrasket over at så mange velger å reise på safari i høysesongen.

Vi er av den klare oppfatning at den perioden vi er der er optimal. Dette av flere årsaker. For det første er det langt færre turister i mai/juni.

Dette gjør at prisene er ca. halvparten av prisene i høysesong. I tillegg er klima behagelig. Temperaturen når vi var der lå på mellom 20-25 grader noe som er behagelig når man sitter 8 timer i bil i løpet av dagen. Om nettene kryper den ned til 10-15 grader, noe som også gjør det behagelig å sove ute. Den eneste ulempen slik vi ser det med å reise i mai/juni kan være regntiden. Imidlertid opplever vi at dette er mer en fordel enn en ulempe. I løpet av våre 5 dager i parken regnet det en gang.

Til gjengjeld er det dugg i gresset om morningen, det er friskt, noe som gjør veiene våtere og det støver mindre. Regn gjør også at parken viser seg fra sin beste side, grønt og frodig. Vi har blitt fortalt at i høysesong utenfor regntiden er parken tørr, varm, støvete. Våre 5 dager i parken inkludert inngangspenger, 2 overnattinger på lodger 2 campinger, guide i 5 dager samt mat kom på ca. NOK 15.000,- for 3 personer. I høysesong betaler du det dobbelte. Da stilte vi riktignok med egen bil som er en betydelig kostnad. (300 US dollar per dag)

24. mai: Kjærlighet må vedlikeholdes

Etter nesten 4 uker på veien var tiden moden for å ta en pust i bakken med vedlikehold av bil og planlegging av ferden videre.

The Outpost Lodge som vi ble anbefalt av Beate viste seg å være et deilig sted. Her var det store rom, deilige sittegrupper, rene dasser og rask internett-tilgang.

Vi hadde snakket med Beate i Wild Tracks dagen før og avtalt møte på hotellet kl. 09.00 for å høre hva vi kunne få til vedrørende safaritur til Serengeti og Ngorogoro.

Takk til vår bloggvenn Rolf Vaglid som satte oss i kontakt med Beate. Beate stilte kl. 09.00 sammen med guiden Humphrey som er en erfaren Safariguide. Vi ble enig om at vi bruker egen bil, har med oss Humphrey som guide og setter kurs mot Serengeti i morgen tidlig. Planen er å bruke 4-5 dager i nasjonalparkene, med overnatting både ute i bushen, og et par netter i lodger inne i parkene.

Vi avsluttet møte, Humprey ble med Ole Geir og Bjørn for å fixe bil, penger og myggmiddel. Ole Petter ble igjen på hotellet for å oppdatere bloggen.
Etter nesten 11.000 km på veien og eksemplarisk oppførsel fra vår Toyota Landcruiser HZJ 78 var tiden moden for å gi noe tilbake. Vi hadde bestilt full overhaling av bilen i Arusha. Det ble skiftet olje, oljefilter, luftfilter, diselfilter og foringene på styrestagene. Batterivæske, servovæske, bremsevæske, tennplugger osv ble sjekket.

I tillegg ble alle skruer, bolter, foringer og løse deler tightet til og smurt.

Og som en påskjønnelse til damen ble hun utstyrt med 4 splitter nye dekk. Vi har nå gått fra MT/R (Mud Terrain) til AT/R (All Terrain). Store deler av dagen ble brukt til fixing av bilen og til tider var det 5 mekanikere som samtidig skrudde på bilen. Og for at hun ikke skulle få pustebesvær ble damen utstyrt med ny snorkeltopp, en slankere og mer elegant topp som kler damen i større grad.

Bilen fremstår nå som faster og mer kompakt enn noen gang og er klar for nye utfordringer blant ville dyr i Ngorogoro og Serengeti. Prisen vi betalte når vi ser bort fra delene var 100 kroner totalt for jobben!

Resten av dagen ble brukt til å klargjøre for safarituren.Vi gleder oss til de neste dagene.

23. mai: Ekvator

Kvelden kommer tidlig, morningene kommer enda tidligere. Vi har gått fra B til A mennesker, og var oppe kl. 07.00. Ekvator, Tanzania og Arusha står på dagens program

Kl. 07.00 var alle mann i arbeid. Etter gårsdagens kjøretur var bilen rød innvendig av alt støvet. Her var det bare å finne frem feiekost, bøtte og klut og sette i gang.

Kl. 09.30 var bilen skinnende ren og vi satte kursen mot Grensen. Vi er nå kommet oss gjennom de mest ekstreme kjøreforholdene og sørover er det mer sivilisert og bedre veier. Dagens mål var Arusha 50 mil unna. I tillegg skulle vi krysse grenseovergangen til Tanzania.

Arusha er av mange omtalt som midt i Afrika og er et samlingssted for backpackere, overlandere, trackere og safarifolk. I umiddelbar nærhet av Arusha finner man Mt. Kenya, Killimanjaro, Najonalparkene Serengeti, Ngorogoro og Masi Mara. I tilegg er Arusha et vakkert sted som er verdt et besøk.

Vi kom oss på hovedveien, hadde Mt. Kenya, Afrikas nest høyeste fjell rett foran oss og slukte mil. GPS-en krøp nedover mot Nord 00 grader 00.000 og plutselig stod The Final Goal på selveste ekvator, 10.154 km hjemmefra. Her utførte vi en enkel, verdig og følsom seremoni hvor deltakerne ble ønsket lykke til videre på reisen i medbrakt Eventyrvann fra Eventyrplassen.

Det ble filmet, holdt taler og vannførehymnen ble avsunget til stor forundring fra folk som stimlet til. Spørsmålene haglet. Alt fra om vi hadde kjørt fra Norge for å bli døpt på Ekvator til om vi var et profesjonelt filmteam som var spesielt opptatt av ekvator. Vi svarte ja til begge deler, satte oss inn i bilen og kjørte videre mot grensen.

Vi ankom grensen etter 40 mil på bra veier. Klokken var 18.30. Vi gjorde unna papirarbeidet på Kenyansk side i løpet av 30 minutter og kom oss over grensen. I Tanzania gikk customs kjapt.

Med bakgrunn i advarsel om banditter i Kenya forhørte vi oss om det var trygt å kjøre i mørket til Arusha. Svaret kom kontant. “Det er trygt å kjøre, det eneste som dere må passe dere for er sjiraffer langs veien”.

For å komme inn i Tanzania trengte vi visum, til en pris av 50 dollar pr. person. I tillegg skulle de ha 25 dollar for bilen. Problemet var at vi var short på dollar og Euro og gutta bak skranken skulle ha pengene sine. Vi skrapte sammen det vi hadde og fisket frem 50 Euro og 43 dollar. 25 gikk til bilen, og da manglet vi akkurat 100 dollar på å få visumet.

Vi forhørte oss om alle muligheter vi kunne tenkte på. Kortautomat, bank, bankremisse, til og med salg av Holen ble foreslått uten suksess. Enten fikk de pengene eller så fikk vi ikke visum. Av frykt for å bli stående igjen på grensen gravde Holen så dypt han kunne i alle lommer med det resultatet at 100 Euro ble tryllet frem. Tilbake til Visum kontoret, money, money, money med Abba ble fremført av Holen med en kort dans og vi suste ut av kontoret 3 visum rikere og 150 Euro fattigere.

Mørket kom raskt og klokken var 19.00 når vi satte oss i bilen. Arusha lå 10 mil og 2 timer unna. Underveis kontaktet vi Beate fra Norge i Wild Tracks som vi hadde fått anbefalt til tur i Serengeti og Ngororgoro. Hun anbefalte oss Outpost Lodge og klokken 21.30 stod vi i resepsjonen med nøkkel til rommet i hånda. Etter et kjapt måltid tok natten oss.