The final goal

14. mai: High risk

Vi våknet like spent på hva dagen ville bringe som når vi la oss dagen før. Karthoum var ikke et blivende sted og visum til Etiopia startet først om fem dager. Hva skulle vi gjøre?

Vi stod opp ved syv tiden på morningen, spiste frokost og holdt råd i gruppa. Hvilke alternativer hadde vi? Vi kunne vente på telefon fra Waleed for mer informasjon. Vi kunne satse på at den Etiopiske ambassaden i Karthoum hadde lørdagsåpent og at vi fikk fornyet visum på dagen, eller vi kunne kjøre til grensen til Etiopia og ta en råsjans på at vi kom over.

Til den siste muligheten var det knyttet stor risiko, da vi kunne risikere å stemple ut av Sudan og ikke komme inn i Etiopia, noe som ville medføre 5 døgn i ingenmannsland. Dette var høyst reelt da vi hadde singel entry visa til Sudan, noe som kunne medføre at hvis vi først hadde forlatt Sudan, ville vi ikke ha  gjeldende visum for å komme inn igjen. I tillegg ville bilen bli stemple ut i Carnet de Passage (tolldokumentet for bilen), noe som kunne gjøre det svært vanskelig å få bilen inn igjen i Sudan hvis vi ble nektet innreise til Etiopia.

Eller vi kunne bli stoppet av Sudans toll og ikke komme ut av Sudan før vi hadde riktig innreisedato til Etiopia.

Altså svært vanskelige valg. Etter en times diskusjon og fremdeles ingen respons fra Waleed tok vi avgjørelsen av å kjøre til grensen og ta sjansen på å komme inn 5 dager før visa startet. Klokken var 13.00 på dagen, det var 45 grader i skygger, vi hadde 40 mil foran oss, med en estimert reisetid på 8 timer.

Turen til grensen var preget av ymse strategi prat. Skulle vi være ærlige? Skulle vi stille oss helt uforstående til det hele? Hvem skulle begynne å grine hvis vi fikk problemer? Og hva skulle vi grine for? Familiegjenforening etter 15 i Etiopia på 17. mai var et alternativ som kom opp.

Hvor langt skulle vi strekke strikken hvis vi møtte motstand og hvem skulle vi ringe? Visumservice som hadde hjulpet oss med visumet, Waleed som hadde hjulpet oss både i Egypt og Sudan, eller den norske ambassaden i Karthoum.

Kreativiteten var stor og diskusjonen gikk høylydt i forhold til historie og roller. Vi endte opp med den enkleste løsningen. Kjøre til grensen og se hva som skjer.

Bilturen var lang og varm, bommet litt på veien ut av Karthoum, men hentet oss inn igjen ganske raskt. Ble intervjuet av P4, og hvor innslaget skulle sendes dagen etter.

Ellers var bilturen preget av endeløse rette veier (flere mil), og vi holdt høyt tempo. Også denne dagen kjørte vi gjennom ørkenen. Et varmt, øde landskap med lite form for liv. Vi så faktisk ikke et hus eller et menneske på 20 mil.

Halvveis til grensen fikk vi sms fra Waleed som kunne fortelle oss at den Etiopiske ambassaden i Karthoum alikevel var åpen på lørdag, dagen etter. Skikkelig nedtur. Etter en kort rådslagning valgte vi imidlertid å fortsette mot grensen, fullstendig klar over at nå var det enda viktigere å komme over grensen, hvis ikke ville hele turen være totalt bortkastet, dvs. 80 mil og 16 timer i bil i knallvarme. Vi kunne ikke mislykkes med vår ville plan.

Vi ankom Gedaref 15 mil fra grensen ved 18.00, 7000 km hjemmefra. Bjørn var tilhenger av å campe i nærheten av Gedaref, men allment flertall gjaldt også her så vi fortsatte videre mot grensen. Mørket kom, og vi byttet sjåfør hyppig, da det er full konsentrasjon når vi kjører i mørket. Heldigvis har vi godt lys foran med 4 fete 1000 metere som lyser opp det meste.

Vi ankom grensen ved 21.00, håpet at den var oppe, noe den ikke var. Grensen var et supertrist sted. Her stod det trailere på rekke og rad, både de som skulle over til Etiopia, og de som hadde kommet fra Etiopia.

Folk sov overalt, på bakken, på senger under trailere, i biler, i busser. Men det som kanskje var det mest ubehagelige var lukten. Det virket som om en haug med bildekk konstant var i flammer, og røyken gjorde at sikten var ca. 50 meter. Lukten rev i nesen og lungene og vi konkluderte med at et døgn her var like helsefarlig som 30 år med daglig sigarettrøyking.

Dessverre var valgmulighetene våre begrenset så vi parkerte bilen slo opp teltet på taket, og etter en rask middag gikk vi å la oss, skitne, slitne, varme, klamme og en av oss med uggen mage uten mat i kroppen de siste 24 timer.

En møkkanatt ventet oss, men oppsiden om å komme over grensen dagen etter holdt motet oppe.

12. mai: Forsoningslunch med tollerne

Stor dag i dag. Etter 48 timer uten bilen skulle det blir godt å se den igjen etter overfarten fra Aswan. Spent var vi også på hvordan gjennomgangen med bilen i tollen skulle bli.

Kvelden kommer fort i Afrika, det gjør også morningen. Vi stod opp ved 7-tiden, spiste frokost og ventet på lekteren med båten. Ved 10 tiden kjørte Magdi oss bort til tollen. Der ventet vi på et par senger som stod utenfor to container-kontorer.

Klokken ble 11 og plutselig var det lunchtid for tollerne, og vi ble invitert med. Her var det salater, bønner, brød og egg som ble servert. Vi slo oss ned, og forsynte oss godt av både mat og drikke. Praten gikk løst, mye tøys, spesielt med en av tollerne som hadde vært superstreng dagen før og som krevde oss for innløsing av ny billett.

Nå var han på privaten og viste seg å være en svært hyggelig kar. Sannsynligvis den mest spennende og morsomste lunchen vi har hatt så langt med utrolig hyggelige folk.

Lekteren kom og vi ble kjørt ned til bilen, hvor bilen stod like støtt som da vi forlot den. Kapteinen fikk sine penger og vips var bilen på fast Sudanesisk grunn.

Vi kjørte inn til Wadi Halfa, der traff vi Carlos, engelskmennene, paret fra Australia og karen fra Hvite-Russland.

De var svært glade for å se oss. Ryktet hadde løpt foran oss og de hadde hørt at vi var blitt sendt tilbake til Egypt i og med at vi ikke var registrert på passasjerlisten. De hadde vært svært bekymret og forsøkt å få ta i oss på telefonen uten å lykkes. Vi sa farvel til de og avtalte at vi skulle møtes på Blue Nile Sailing Club i Karthoum et par dager senere.

Vi fikk også vite at lekteren til Carlos og Engelskmennene ikke ville komme før dagen etter, så nå lå vi ett døgn foran dem.

Vi reiste tilbake til huset til Magdi, pakket sammen tingene våre, og tok farvel med tyskerne som skulle nordover og Magdi.

Vi svingte ut på veien og la bilen raskt i 5. Veien vi kjørte på var 2 måneder gammel. Før det var det grusvei store deler av veien til Karthoum. Nå var det asfalt og bilen spiste mil etter mil.

Nær Kerma, ca 35 mil fra Wadi Halfa passerte vi 6000 km hjemmefra, nøyaktig 14 dager etter avreise fra Norge, og 8000 igjen å kjøre. Ved Kerma ligger de berømte Deffoffaene som for 5.500 år siden var et tilholdssted for Nubiere, et folkeslag som på den tiden levde i ørkenen.

Det som var igjen nå, var deler av et tempel bygd i leire, men vi forstod at her hadde det vært en storslott kultur over en lang periode.

I og med at vi sitter mye i bil om dagen tok noen raske turer og ned i ruinene, til stor oppmerksomhet fra de som jobbet der.

Solen lå lavt på himmelen og vi så etter et sted å overnatte. Vi var nå midt i den Nubiske ørkenen og svært få organiserte campingsteder var å oppdrive. Vi svingte av veien, og fant et nydelig sted i nærheten av en gård med vide trær i le for solen.

Etter 14 dager på veien er vi godt drillet i å få etablert oss for kvelden. I løpet av 20 minutter var teltet oppe, turmaten klar og kaffen i koppen. Mørket kom like plutselig som de andre dagene og etter en stund kom bonden bort til oss. Vi inviterte de på turmat (kylling sursøt), vann og brød. De lo, vi lo og etter et gøyalt måltid tuslet de hjem igjen med en opplevelse rikere både for de og oss.

Kl. 21.00 skulle Viasat ringe for å intervjue oss direkte på satellitt-telefon i forbindelse med Europa Leauge finalen.

Føltes litt rart å sitte i stupmørke under stjernehimmelen i den Nubiske ørkenen i Sudan og bli intervjuet direkte på Norsk TV. Enden på visa var at vi ikke hørte noe fra Fjørtoft og intervjuet ble derfor aldri noe av. Kanskje like greit det. Vi pakket sammen tingene våre, krøp i seng og natten tok oss raskt.

13. mai: Karthoum, drømmen som brast

Denne dagen var en transport-etappe gjennom den Nubiske ørkenen, med et kulturelt innslag. Målet for dagen var Blue Nile Sailing Club i Karthoum, en camping for Overland-folk som vi hadde hørt mye godt om. Vi så frem til en dusj, rene dasser, kanskje en kald øl og med utsikt over Nilen.

Vi våknet som vanlig tidlig. Solen står opp ved seks tiden om morningen og det blir fort for varmt å være i teltet.

Vi spiste en rask frokost i ørkenen, før vi pakket sammen og satte kursen mot Karthoum. En by vi hadde store forventninger til og som vi drømte om som barn som et eksotisk sted.

Dagens kjøretur var på ca. 40 mil. GPS-en slo seg vrang og Tracks for Africa som vi benytter som programvare var ikke oppdatert, og vips var vi på ville veier, noe som resulterte i 15 ekstra mil.

Med 650 mil på 13 dager er 15 mil ingenting. I løpet av de siste ukene forholder vi oss til mil på en helt annet måte enn tidligere. 50-60-70 mil er normale dags etapper.

Vi kom på riktig kurs igjen og nærmest snublet over en spennende egyptisk ruin. Stedet het Jebel Barka og er et egyptisk tempel (Temple of Amun) som ble bygget av Tutmose III i det 15. århundre før Kristus. Tutmoses III hadde vi besøkt graven til i Luxor, så han kjente vi godt til.

Templet ble senere utvidet av Ramses II som regnes som en av de største av faraoene. Fantastisk at de har forflyttet seg ca. 200 mil på Nilen for å bygge dette templet, og dette er det sørligste templet som ble bygget av egypterne på den tiden.

Vi benyttet også anledningen til å bestige et fjell som lå rett bak byen/templet. Her fikk vi en fantastisk utsikt over store deler av Nilen og hvor frodig det er på begge sider.

Etter 55 mil gjennom ørkenen ankom vi Karthoum rundt kl. 18.00. Bilturen fra Jebel Barka og inn til Karthoum var en endeløs veistrekning gjennom ørkenlandskap med små hus hvor det var ulike form for aktivitet.

Husene er bygget av materialer som er tilgjengelig på stedet, leire, hus bygget av bambus, stokker i alle mulige varianter.

Mange av husene har heller ikke tak, men er murer på 1-2 meter som gir skygge for solen deler av dagen og hvor folk bor. Eller så finner de skygge under det som finnes av vegitasjon. Det tok oss ca 1 time å komme gjennom Karthoum sentrum, utrolig mye folk i gatene og stor trafikk. Begynte allerede her å få bange anelser om vår oppfatning av Karthoum. Byen var virkelig ikke slik vi hadde forestilt oss det.

Det var heller ikke Blue Nile Sailing Club. Vi hadde sett frem til drinker på sølvfat, gress-slette helt ned til Nilen, svalende bris, skyggefulle trær, rene toaletter, behagelige dusjer og mange overland-reisende. Og navnet i seg selv gjorde at vi drømte oss bort.

Absolutt ingenting stemte. Vi likte oss svært dårlig på Blue Nile Sailing Club. Ei heller var det mulig å oppdrive en kald øl, og det var umulig å få ut penger fra minibanker da utenlandske kort ikke ble akseptert. Stor skuffelse på alle måter.

Her var dusjene skikkelig utrivelige, dassene ubegripelig møkkete, kun en Overlander var på stedet, en motorsykkellist fra Australia som hadde reist i 9 måneder. Ole Geir og Ole Petter var på nippet til å ta et bad i Nilen, men når de kom til bredden og så hva som lå i vannet, var dusjen på campingen hakket bedre.

Vi parkerte bilen, spiste litt og tok taxi til Hilton Hotell i håp om at vi kunne få en kald øl der. Stor var skuffelsen da de heller ikke hadde alkoholservering, ei heller var det mulig å ta ut dollar. Dette kombinert med lite hyggelig camping og ikke optimalt inntrykk av byen tenkte vi at her kunne vi rett og slett ikke være.

Dagens høydepunkt var imidlertid dassene på Hilton, som holdt god standard.

Problemet vårt var at visumet vårt til Etiopia ikke startet før den 20. mai, det vil si om 6 dager. I tillegg er alt stengt på fredager og lørdager og nytt visum ville ta 2 dager, dvs at vi kunne få nytt visum om tidligst 4 dager. Vi måtte gjøre noe.

Vi ringte vår kontakt i Sudan, Mr Waleed Arafat og spurte han hadde noe erfaring med den etiopiske grensen og hva som ville skje hvis vi kom til grensen den 15. med et visum som startet den 20. Vi fikk ikke noe godt svar av Waleed, men han skulle sjekke opp mer dagen etter.
Vi dro tilbake til Blue Nile og sovnet raskt, uvisst hva morgendagen ville bringe.

11. mai: Blindpassasjerer om bord

Dette var den store dagen. Vi skulle få oss og bilen på båten og lekteren som skulle ta oss fra Aswan til Wadi Halfa. I følge Sudan boken til Paul Clammer er morgendagens destinasjon beskrevet som: ”Wadi Halfa can feel like the end of the world” eller “Wadi Halfa is undoubtedly a disappointment”. Vi var spente på dagen og spente på om Paul Clammer sin beskrivelse av Wadi Halfa var riktig

Vi reiste fra hotellet ved 09.00 tiden, og kom til fergeleie ved Aswan demningen ved 10 tiden. Der ble vi møtt av den engelske gruppen og Carlos.

De hadde vært litt smartere enn oss og fått bilen på lekteren dagen før. Med et anslag av hovmod fortalte de at de antok at lekteren med bilene deres hadde gått dagen før. I tillegg hadde vi lest at det var viktig å komme tidlig om bord på båten for å ta de beste plassene (under livbåten).

Vi så for oss elendig plass på båten og ett døgn lengre enn de andre i Wadi Halfa og stupte ned i det mørkeste av det mørke. Vi liker jo ikke å tape!

Vi tok på oss rustningen og hev oss inn i køen for å få alle papirer i orden, og etter et par timer og ca. 10 kontorer senere stod vi på brygga.

Båtturen til Wadi Halfa er organisert med en passasjerbåt og 3 lektere. Passasjerbåten ankommer Wadi Halfa ca 12-20 timer tidligere enn lekterene. Båten går en gang i uken (mandager) og vi fikk vite av en som jobbet i fergeselskapet at det var 600 personer som ikke fikk plass denne uken. (båten tar 520 passasjerer)

Vi gikk om bord i båten ved 12-tiden og var en av de første om bord, fikk supre plasser og rigget oss til under livbåten med 18 liter vann, nyinnkjøpt teppe i Aswan, turmat i baggen og laken til beskyttelse for solen.

Når vi kom på båten var den relativt tom for folk, utstyr og personlige eiendeler. I løpet av et par timer forandret dette bilde seg fullstendig

Litt senere traff vi de andre overland folka som hang litt med leppa. Bilene til gutta stod fremdeles på 2 lektere bak en kolle, og dårlig plass på båten hadde de også fått. Vi hadde utlignet forspranget.

Lekteren som bilen skulle med på ble etter hvert full av alt mulig slags varer. Temperaturen steg.
Vi registrerte 52 grader inne i bilen midt på dagen.

Og i denne temperaturen arbeidet 100-200 menn med å fylle lekteren. Det meste gjort med gamle slitne traller og håndkraft, med en klar struktur i alt kaoset.

Her ble det lesset kjøleskap, olivenolje, sykler, mat, kaffe, krydder, kofferter med mer. Alt gikk ned i lasterommet med håndkraft.

Tiden gikk, ett ble to og to ble fem. Fremdeles var ikke bilen om bord på lekteren og vi fikk vite at båten vi var på skulle gå ved fem, seks, syv-tiden.

Vi var keene på å få bilen om bord på lekteren slik at vi fikk låst den, før båten vi var i skulle gå. Vi hadde lest på bloggen til en australsk gruppe at de måtte stoppe båten fordi bilen deres ikke var på lekteren. Dette ønsket vi å unngå. Klokken ble 18 og stressnivået økte.

Plutselig skjedde alt på en gang. Båten Bjørn og Ole Petter var i begynte å bevege på seg og bilen og Ole Geir var på brygga. Høyt stessnivå fra oss alle. Det viste seg at båten måtte flyttes for å få bilen på plass.

Lemmer ble lagt ut, og bilen ble vinket om bord på lekteren, til stor interesse for passasjerene på båten.

Bilen ble parkert på lekteren. båten skled inn til kaien igjen og Ole Geir hoppet om bord, og vi var på vei til Wadi Halfa.

Båtturen var estimert til 17 timer, for vår del 17 fantastiske timer med deilig medbrakt mat, sløving i skyggen, godt lesestoff og god musikk.

Båtturen går på verdens største kunstige innsjø fra Aswan i Egypt til Wadi Halfa i Sudan, Båten var fullpakket med mennesker, pakker, personlig eiendeler. 520 personer var om bord.

Det var folk overalt, på dekk, på taket, i byssa, i trapper, alle steder der det var en ledig plass.

Kaptein Sabeltann hadde fått på seg sjørøver klærne sine og funnet en plass på toppen av taket. Båten kokte av høylydte diskusjoner på arabisk, muslimer i bønn, pot-røykende naboer og sovende arabere på dekket. I aller høyeste grad en annerledes båttur.

Vi tilbrakte en super natt under livbåten, og ble vekket av solen som prikket oss i ansiktet ved seks tiden. Ole Geir derimot tålte ikke varmen og feiget ut med en natt på kahytten med aircondition.

Vi passerte Abu Simbel et par timer senere. Abu Simbel er et 3500 år gammelt tempel som er flyttet 200 meter opp i terrenget da Aswan dammen ble bygget og demmet opp området. Et prosjekt som tok flere år og som var organisert av Unesco. Vi ankom Wadi Halfa ved 11-tiden. Det ble ganske klart at det var blindpassasjerer om bord. Overraskelsen ble stor da det viste seg at blindpassasjeren var norsk og en del av The Final Goal gruppen.

Ole Petter hadde ikke fått billett, ei heller hadde vi blitt registrert i passasjerlistene, noe som gjorde at vi ikke var en del av passasjerene. Ny billett ble kjøpt, så var et problem ute av verden, men i og med at vi ikke stod på passasjerlistene hadde vi heller ikke fått emigrasjonsstempel i passene våre.

Vi ble holdt tilbake i båten, mens vår kontaktperson i Sudan Magdi Bushara dro til politistasjonen (nett-tilgang) for en nærmere sjekk av vår status som ulovlig immigranter til Sudan.

Etter 4 timer i arrest kom Magdi tilbake, fikk ordnet med våre papirer og vi var ute av båten.

Deretter bar det ut av båten og opp på lasteplanet til en Toyota uten panser og frontrute.

Denne bilen tok oss til Customs, 2 kilometer unna kaia, der baggasjen ble sjekket.

Etter at vi hadde vært hos tollen ble vi stablet inn i en 50-60 år gammel Landrover, sammen med 5 andre. Sjåføren satte bilen i gir og la i vei til byen Wadi Halfa som lå nye 2 km unna. Midtveis til tettstedet og i en fart av 50-60 km i timen, falt plutselig 2 koffert av fra taket. Sjåføren ble gjort oppmerksom på det og bilen slakket farten svært sakte.

Overraskende sakte, før motoren ble slått av og bilen stoppet. Det gikk opp for oss grunnen til at den brukte så lang tid på å stoppe, var fordi bilen ikke hadde bremser, men måtte bremse på giret inntil farten var så lav at sjåføren kunne skru av motoren. Interessant…!

Vi kom oss inn til Wadi Halfa og igjen var det bilbytte, denne gangen til Magdi sin egen bil, også en bil i elendig forfatning. Det var også byen. Lave hus, sand og ingenting som virker.

Men allikevel, på tross av at ting ikke virker og at det er varmt, er det en atmosfære i Wadi Halfa som er spennende.

Menneskene er svært hyggelige og hjelpsomme, så vår konklusjon så langt er at vi ikke er enig med Paul Clammer om at: ”Wadi Halfa can feel like the end of the world”.

Vi ble invitert hjem til Magdi. Der møtte vi to hyggelige tyske brødre som hadde reist i 8 måneder rundt i Afrika med samme bil som oss. Praten gikk lett, Magdi lagde middag og vi døset hen sånn ca. 23.00.

9. mai: Snorkel- og geitostproblemer

Dagen var en utpreget fixe dag. Snorkelen skulle fixes, vi skulle starte med malaria-tabletter, tøy skulle vaskes, utstyr og klær skulle kjøpes inn, samt forbrede oss til 17 timers båttur i ekstrem varme og 3 dager uten bil.

Vi startet dagen med en tur til Fixing Garage!!!!? Som ble anbefalt av en lokalkjent. Vi hyret inn mannen og kjørte til stedet. Verkstedet var en blanding av gårdsbruk, smie, cafe og verksted. Nødvendig utstyr var ikke tilgjengelig, men det ble straks kjøpt inn til formålet.

I og med at stedet var fult av geiter synes Ole Geir det var en god ide å tilby medbrakt Geitost fra Norge. Konsistensen på geitosten var noe tvilsomt, da kjøleskapet hadde vært avslått i 2 dager. Ostehøvel ble funnet fram, og geitosten som holdt ca. 45 grader ble tilbudt. Interessen var noe laber til å begynne med, men etter at Ole Geir hadde prøvesmakt ble de mer interessert.

Kan nevnes i denne sammenheng at Ole Geir har følt seg litt uggen i magen utover dagen, så nå har Bjørn funnet frem Imodium i tilfelle ubehaget ved Geitost-stuntet skulle eskalere.

Tror det er bra vi reiser herfra i morgen, tanken på at 10 verkstedkarer og deres familie oppsøker oss er ikke tiltalende.

Tør ikke tenke på konsekvensen av hvis vi hadde gitt verkstedgutta gammelosten vi fikk ved avreise. Den ser ikke helt vakker ut!

Resten av dagen ble brukt til forberedelser.

I morgen skal vi være på havna kl. 10.00. Båten går på ettermiddagen sånn 16, 17, 18, 19 tiden i følge Mr Sahla. Approximately!

Turen er beregnet til ca. 17-18 timer på Lake Nasser og ankomst er Wadi Halfa helt nord i Sudan. Bilen kommer ett døgn senere på en annen lekter.

Wadi Halfa, here we come!

8. mai: Nerver i helspenn

Denne dagen var en avgjørende dag for oss, en form for klimaks på turen så langt. Alt vi har gjort så langt av tidsplanlegging har vært rettet inn mot denne dagen og møte med Mr. Sahla, da det er kritsik viktig for oss at både vi og bilen får plass å på fergen/lekteren som skal ta oss til Sudan. Båten går bare en gang i uken og vi har hørt om folk som har blitt værende i Aswan i både 2 og 3 uker i påvente av å komme med båten.

I forkant hadde vi gjort en avtale med Mr. Sahla om å møte han på hans kontor kl. 08.30 denne lørdagen. Dette møte er et resultat av en henvisning fra den Sudanske ambassaden i Oslo til Mr. Waleed Arafat som igjen har henvist oss videre til Mr. Sahla.

Vi stod opp relativt tidlig og var på The River Nile Company kl. 08.00. Der fikk vi vite at Mr. Sahla ikke ville være tilstede før kl. 09.30. Vi kom tilbake på dette tidspunktet og satt og ventet på Mr Sahla. Mens vi satt der kom det flere Afrika Overland grupper. Det var en engelsk gruppe som kjørte i 2 biler, og ikke minst var det Carlos og gjengen hans, som hadde kjørt fra Portugal den 24. april. Carlos er en meget fargerik person.

En lett blanding av kaptein Sabeltann og faren til Pippi Langstrømpe. De bruker all sin fritid og penger på å følge det portugisiske fotball landslaget. Har vært på både VM i 2002 og 2006 og nå skal de til Sør-Afrika. Bilen de kjører er en 30 år gammel lastebil, rikt dekorert med bilder, billetter, skrift og bilder av spillere. Bilen er fullstappet med vin og øl, og vi ble umiddelbart invitert på snaps og baccalau.

Vi ser frem til underholdningen ved ankomst i Sudan og den offentlige piskingen for bryting av alkoholforbudet i Sudan. Gutta er noen trivelige fargeklatter og vi kommer helt sikkert til å ha mye med de å gjøre videre på reisen.

Mens vi satt å snakket med Kaptein Sabeltann kom omsider Mr. Sahla. Mr. Sahla er det nærmeste man kommer gud når det gjelder fergen. Han er helt sjef, og det var viktig å holde seg inne med han. Vi var først i køen så vi ble vinket inn på hans kontor. Mr. Sahla kastet et blikk på vår fargerike venn fra Portugal iført åpen skinnvest, ringer i øret og bandera rundt hodet og ble sporenstreks sendt i bilen for å skifte.

Det viste seg etter hvert at Mr Sahla var en hyggelig fyr, litt morgengretten, men tødde opp etter hvert. Vi kom godt overrens og fikk prima service. Mr Sahla ga oss GPS koordinatene til Trafic Court og Trafic Police og sendte oss på dør. Etter 2,5 bilkjøring med Kaptein Sabeltann sin lastebil på slep kom vi tilbake til Mr. Sahla. Etter en halvtime på hans kontor var alt ordnet og vi hadde utrolig nok sikret oss både billetter til oss og til bilen. Betalte ca NOK 3000 for det hele, og to av billettene var til og med på første klasse. Spent på hvordan det er…?

Oppildnet av dagens hendelse og at Leeds United rykket opp fra League One, fant vi en restaurant med alkoholservering, hvor vi tilbrakte resten av dagen.

7. mai: 4000 år tilbake i tiden

Vi ble hentet av taxi kl. 07.00 for å reise til Kongenes dal. Kongenes dal er en kort dal hvor faraoene i perioden 2000 til 1000 før Kristus ble begravet i fantastiske kammere gravd ut i fjellet. Her ligger ca. 30 faraoer, inkludert Tutankhamen.

Hotellet lå ca 7 km fra Kongenes dal. Ole Petter hadde vært her for 4 år siden med sin datter, Maren. Stor var overraskelsen da Taxi sjåføren på turen inn til Kongenes dal mente han hadde sett Ole før. Han beskrev både reisefølge til Ole Petter og hvor han hadde vært for 4 år siden, og alt stemte. Vi konkluderte med at Ole Petter med følge måtte ha gjort et sterkt inntrykk på sjåføren for 4 år siden. Om det var positivt eller negativt forteller historien ikke noe om.

I Kongenes dal tok vi tog opp til selve gravene. I billetten var det mulig å besøke tre kammere og vi valgte Ramses 1., Ramses 3. og Thutmisis 3. Alle gravkammere er rikt utsmykket med malerier og utskjæringer. Inne i gravkammeret til Tutmoses 3 var det ca. 50 grader og Bjørn kommenterte kort at hvis noen fikk heteslag der inne ville han anbefale at lege ble tilkalt…!

Etter besøket i Kongenes dal bar det videre til palasset til dronning Hatshepsut. Hatshepsut er den eneste dronningen som har regjert som Farao og fikk bygget et utrolig flott palass/tempel som er svært godt bevart.

Deretter tok vi turen bort til Medinet Habu som i sin tid var palasset til Ramses 3. Igjen et utrolig byggverk, hvor det er lett å drømme seg tilbake å tenke på hvordan det var der for 3500 år siden. Imponerende hva de fikk til for så mange år siden av arkitektur, malerier, utskjæringer og estetikk. Vi var stumme av beundring.

Deretter gikk turen tilbake til hotellet, hvor bilen ble vasket av 10 egyptiske gutter (koster 20 NOK), og hvor ingen steder ble uteglemt. Hele bilen var dekket av gutter som vasket bilen, på taket på panseret, på støtfanger. Overalt ble det vasket og bilen ble som ny.

Vi pakket sammen sakene våre, plottet inn hotell Cleopatra i Aswan på GPS-en og satte kursen sørover, igjen ut i trafikkhelvete på Egyptiske veier. Det er to veier til Aswan fra Luxor, veien ved siden av Nilen og gjennom ørkenen. Selv om veien langs Nilen var lengre, valgte vi allikevel denne ruten da vår vert fra hotellet mente det var en vakrere tur. Det var helt korrekt. Turen langs Nilen til Aswan var fantastisk flott, selv om det enkelte steder var utrolig skittent. Vi passerte blant annet en sukkerfabrikk som spydde ut røyk, noe som tåkela hele området vi passerte igjennom og hvor sikten tilnærmet var lik null.

Vi kom helskinnet frem til Hotel Cleopatra. Vi innlosjerte oss på hotell og stupte i seng rundt 24.00, lokal tid.

6. mai: 3 trøtte fyrer

Vi ble vekket etter 3 timers søvn av Ole Geir med videokamera og klar for ny dag. Vi bunkret opp med diesel, (1 kr pr. liter) vann og cola og satte kursen mot Hurghada, et feriested ved Rødehavet rett vest for Sinai. Planen var å nå Luxor i løpet av dagen, 60 mil fra vårt overnattingssted og noe lengre sør enn Hurghada.

På veien mot Hurghada oppdaget vi at vi hadde snorkel-problemer. Det viste seg at festet til syklonsnorkelen hadde brukket, noe som gjorde at snorkelen ikke lengre var festet godt nok til bilen. Igjen ble Gaffa-tape løsningen. Etter en kjapp tapejobb var snorkelen igjen klar for flere mil.

Bjørn trykket klampen i bunn og etter noen mil ble vi vinket av veien av politiet.

Radarkontroll! De mente at vi hadde kjørt i 125 km i timen i 110 km fartsgrense. Vi stusset litt over det, da vi kun en gang tidligere har hatt kjerra over 125 km/t og det var i super nedoverbakke, med lite diesel og dermed mindre vekt, ett eller annet sted i Tyskland. Heller ikke her synes vi det var et godt egnet tidspunkt å diskutere sannheten i fartsregistreringen og betalte boten på 150 Pund (140 NOK) med en viss stolthet.

5000 km hjemmefra passerte vi rett før Hurghada. Hurghada trodde vi alle var en hyggelig liten landsby ved rødehavet. Det viste seg at dette var totalt skivebom. Hurghada er en kjempeby, fylt med russere, hviterussere, albanere, og andre nyrike fra Øst-Europa.

Det vi var på jakt etter var et bad i Rødehavet, en ren dass, et godt måltid, en strandsol som vi kunne sove på og en øl etter 3 dagers tørke i Libya. Listen var derfor relativt lav i forhold til valg av sted. Vi svingte inn på et Las Vegas lignende hotell resort. Tilbrakte 4 timer der og fikk alle våre ønsker oppfylt.

Vi fortsatte mot Luxor og etter litt surr i Luxor, fant vi et svært hyggelig hotell. Vi ankom hotellet ca. kl. 22.00. Fikk dusjet, spist middag og stupte i seng ved 01.00 tiden.

I morgen blir vi hentet kl. 07.00 for å reise inn til kongens dal og se på gravkammeret til blant annet Tutankhamon. Vi kjenner at vi beveger oss sørover. Det blir varmere og varmere. Takk til kulesetene vi kjøpte på en bensinstasjon i Tyskland. Gjør at vi ser noenlunde anstendige ut etter mange timer i klam og varm bil.

Når det gjelder kjerra har den oppført seg eksemplarisk. Vi trodde vi hadde problemer en stund i Libya, da bilen trakk voldsomt til høyre. Flere teorier ble lansert. Vi var innom både skjev forstilling, ujevnt dekktrykk og kraftig sidevind før Ole Geir satte seg bak rattet og med sine helende hender forsvant problemet like fort som det oppstod. Når det gjelder snorkelen, satser vi på å få hjelp i Luxor til å feste den.

Utover det går kjerra som en klokke. Diesel forbruket har vi nå fått kontroll på, og vi mener det ligger rett under 2 liter pr. mil, noe som gjør at vi kommer ca. 150 mil på fulle tanker. Ikke så viktig å vite dette i Egypt, da det er lett å få tak i diesel og literprisen er ca. en krone. Viktigere å vite dette i Sudan da det er lengre mellom tilgang på drivstoff av bra kvalitet.

Når det gjelder trafikken i Egypt er dette et kapittel for seg selv. Vi har aldri opplevd maken. Bilkjøringen i Egypt overgår selv bilkulturen i Libya som vi tidligere har omtalt. Vi trodde vi hadde sluttet med å bli overrasket over bilkulturen her i landet, men i går kveld ble vi allikevel det. Da ble Ole Geir mens han var ute og gikk, nesten påkjørt av en bil hvor sjåføren var en 7-8 åring som stod i bilen for å kunne kjøre den. Vi konkluderte med at øvelse ikke nødvendigvis gjør mester.

Og i morgen skal vi til The Valley of the Kings i Luxor. Sov godt!

PS: P4 innslaget fra avreisedagen som ble sendt på lørdag 30. april finner du under fanen “media” øverst i menyen ved siden av om deltakerne.

5. mai: Det Egyptiske sirkus

Med 90 mil i kroppen fra dagen før startet vi tidlig på morningen og satte kursen mot den Egyptiske grensen kl. 07.45. Etter 40 mil kom vi til de Egyptiske grensen hvor Mr. Abdelmajid ordnet opp for oss på Libysk side.

Dette tok ca. en time. Vi sa farvel til vår guard.

Deretter tok Egypterne over. Vi hadde både hørt og lest mye om det vanskelige byråkratiet i Egypt, og var godt forberedt med godt humør og klar til å ta det som måtte komme.

Det første som skjedde var passkontroll, ikke bare en gang men to ganger. Deretter gikk det videre for å få visa. Her kom vi først inn i en stor bygning med mange ansatte. Her måtte vi fylle ut ett skjema hver for videre å bli henvist til The National Bank of Egypt for å ta ut penger. Vi gikk bort til banken som var et hull i veggen, hadde en hyggelig prat med sjefen og fikk 3 visa for 45 US dollar.

Deretter bar det tilbake til den store bygningen hvor vi kom til et lite kontor. Visa ble limt inn i passet og sendt videre til en annen del av kontoret for stempling. Med visa i passet gikk vi videre til bilkontoret. Her ble rammenummer og motornummer avlest, og flere skjemaer ble utfylt.

Deretter bar det videre til fotokontoret som vi trodde var et sted de skulle ta bilde av oss, men som viste seg å være kopi av skjemaene vi hadde fylt ut. Disse kopiene tok vi tilbake til bilkontoret, flere stempler og ferden gikk videre med alle skjemaene for å betale for vårt carnet.

Der møtte vi tjukken og katta hans på et trangt kontor. I og med at vi hadde dårlig med cash måtte vi tilbake til banken, denne gangen inn bakdøren til hullet i veggen. Der fikk vi ut mer penger og gikk til betalingskontoret hvor vi betalte 500 Egyptiske pund. Deretter bar det tilbake til tjukken for å vise kvittering for betaling og tjukken stemplet det som skulle stemples. Interessant jobb tenkte vi.

Etter tjukken ble vi vist videre til forsikringskontoret hvor vi måtte betale nye 500 Egyptiske pund, men på veien dit kjørte vi forbi et lite skur hvor vi måtte betale 15 Pund. Ikke vet vi for hva, men lite poeng å stille spørsmål her, tenkte vi.

Etter forsikringskontoret bar det til skilt kontoret. Her var det en del venting fordi de ansatte spiste middag, fisk fikk vi vite. Etter en liten stund fikk vi skiltene og de ble 100 pund rikere. Skiltene ble festet til bilen med Gaffa-tape og sirkus Egypt var nesten over. Vår mann som hadde hjulpet oss gjennom hele grenseovergangen ville også ha penger.

Vi ga han 10 dollar for jobben og etter 3 timer på den Egyptiske grenseovergangen kunne vi sette oss inn i kjerra, komme oss igjennom ytterligere 1 stempelkontroll og en passkontroll og endelig trykke klampen i bunn og bevege oss ut på de Egyptiske veier. To skilt og en erfaring rikere og 1500 Egyptiske pund (ca. 1400 NOK) fattigere og besøk på 19 ulike kontorer, kontroller og skur for å komme oss over grensen. Hurra for et velsmurt byråkrati!

Kl. 17.00 forlot vi grensen, passert 400.000 km hjemmefra, kjørte til nærmeste by, og tok en velfortjent lunch på standen.

Vi kjørte litt for langt ut i sanden og satte oss fast. Koblet inn 4 hjultrekken og lavgir og vips var vi ute av sandhaugen.

Hvem er det som sa at vi ikke kunne kjøre bil? Var det gutta på NAF tro? På standen møtte vi en gjeng med gutter og for første gang fikk vi briljere med våre fotballkunnskaper. Det kjentes godt å få vist våre utmerkede ferdigheter!?

Etter 3 pakker med realturmat, litt kaffe satte vi kurs mot Kairo, 40 mil fra grensen. Planen var å campe nære Kairo ved 21-22 tiden, men veiene var bra, humøret var på topp, Bjørns Ipod hadde et rikt utvalg av musikk og vi sov på skift.

Klokken 21.00 ble 22.00 som ble midnatt og utover natten. Klokken viste 04.06 siste gangen jeg så på klokken under soveposen på taket av bilen. Da hadde vi kjørt 120 mil på fantastiske veier den dagen, vært på farten i 21 timer, kommet 80 mil inn i Egypt, langt forbi Kairo og over 400 mil hjemmefra.

4. mai: Overlappende kart

Etter 2 dager i Libya var vi ganske lei av Gadaffi, oversukret kaffe, mye tørke og gamle ruiner. Etter nærmere studie av våre to afrikanske kart viste det seg at vi hadde overlappende kart så Afrika var plutselig mindre enn vi trodde.

Vi kidnappet guarden vår, bunkret opp bilen med mat og drikke og satte kursen for Egypt. Guarden var litt usikker på planen vår, men etter en time med psykiateren forstod han at vi hadde et litt annet tidskjema enn han og repliserte tørt, ”Where there is a will there is a way”. Flott sa vi og satte klampen i bånn mot Egypt, hvor vi krysset grensen 5. mai kl. 14.00, etter 164 mil gjennom Libya på 1,5 døgn. Vår konklusjon er at det som kjent ikke er lengden det kommer an på. Med et tidskjema som vårt er det ikke noe problem å kjøre inn et døgn! Per i dag ligger vi derfor 1 døgn foran planen og Afrika blir mindre og mindre. Ikke skjønner vi hvorfor Afrika er på to kart. Dette burde få plass på ett.

Planen er nå å være i Aswan lørdag morgen. Da har vi en avtale med Mr. Salah på hans kontor kl. 08.30. Mr. Salah er vår mann i Aswan som vil sørge for at bilen kommer med på lekteren og vi kommer med på båten. Går alt etter planen er vi i Sudan neste onsdag.

4. mai: Mye å se i Libya

Vi startet kl. 0730 og kjørte 6 mil inn til Tripoli. Det viste seg at Gadaffi ikke var hjemme. Som et plaster på såret fikk vi derimot sett veldig mange bilder av han overalt.

Vi kjørte inn til The Green Square i Tripoli. Green Square er Gadaffi`s festplass for tiden brukt som parkeringsplass. Her feirer Libya 5 nasjonaldager, alle dagene knyttet til Gadaffi`s gjøre og laden.

Deretter gikk turen videre til Liptis Magna, samtidig som temperaturen i bilen steg.

Leptis Magna er en fantastisk arkeologisk severdighet bygget av romerne i år 100 etter Kristus også denne severdigheten på Unescos liste over verdens arv.  Hittil i Libya har vi truffet 3 turister, tre engelske eldre damer som var i Leptis Magna på dag 3. Vi brukte 90 minutter på stedet.

Vår guard som etter hvert har vist seg å være mer guide enn guard fikk sakte men sikkert en erkjennelse av at vi mente alvor med å kjøre 90 mil denne dagen.

Selv om han forsøkte med kaffepauser, flere severdigheter og andre avsporinger var vi sterke i troen på at vi ville rekke Ajdabiya 95 mil fra der vi startet dagen.

Etter Liptis Magna gikk turen videre mot Ajdabiya, samtidig som temperaturen i bilen steg ytterligere. Ole lanserte teorien om at det var varmere ute enn inne i bilen, noe alle mente var en god teori, alle vinduer ble stengt noe som resulterte i 44 grader inne i bilen, noe som er relativt ukomfortabelt.

Halvveis til Ajdabiya registrerte vi at vi var 300.000 km hjemmefra, i kjørt distanse, og konkluderte med at vi med det har kjørt ca 20% av den totale distansen vi skal gjøre. 20% på 6 døgn er svært bra, og med dette vil vi få mer tid sør for Sudan til å oppleve Afrika.

På veien mot Ajdabiya er det ca 15 politikontroller og vi ble stoppet i hver eneste en. Det er den samme prosedyren hver gang. Strenge vakter som skuler på oss, papirer og pass. Etter hvert nysgjerrige på bilen og hvor vi skal, Norwege, Fotball VM, Solskjær eller Carew, smil, latter, god tur til Sør Afrika og deretter vinket videre.

Etter 16 timer på farten nådde vi Ajdabiya kl. 23.30. Vi losjerte oss inn på Hotel Africa, sannsynligvis Afrikas mest tacky hotell. Vatt-tepper, respatex, vegg til vegg teppe, lysarmatur i alle tak, og noen grelle gardiner i plastikk stoff. Herlig!

Vår guard holder humøret oppe. Riktignok er han totalt utkjørt. Synker lengre og lengre ned i sete. Kan anbefales. Han er utrolig kunnskapsrik, kan svært mye om landet sitt, og historien til middelhavslandene. Derimot er han ikke stø på matematikk, ser dårlig (kanskje like greit), og prater som en foss om helsesystemet, skolesystemet, økonomiske politikken og kvinners rettigheter i Libya (svært dårlige).

Etter å ha pratet med han i 2 dager kan det virke som om det er en del kunnskap om Libya og verden rundt han som ikke er like tilgjengelig i Libya. Etter 40 år med Gadaffi sitt regime høres det realistisk ut.

Når det gjelder innbyggerne i Libya har vi blitt svært positivt overrasket. De er utrolige hyggelige, hjelpsomme, lett å komme i kontakt med og er nysgjerrige på hva vi driver med. En gjennomgang av kartet på panseret er en døråpner for oss, som gjør reisen mye mer gøyal.Heia Libya!